Jeg kjøpte MAO-boken i sommer. Tenkte at det kunne være en idé, jeg liker å lese biografier, særlig om personer som jeg selv husker og forbinder noe med. MAO-boken var en murstein, en kinesisk mur-stein på 800 sider. Det avskrekket meg ikke. Det var bilder i den. Jeg begynte å lese og så straks at dette var en bok som måtte taes i porsjoner.
Nå er jeg kommet til side 350 og nå gir jeg meg. Mao er ikke ennå kommet til makten, men jeg orker ikke mer.
Hitler, Stalin, Pol Pot. Jeg har lest om dem alle, men dette overgår alt hva jeg tidligere har vært borte i. Jeg har ikke mage til mer. Ikke i den mest groteske Hollywoodfilm, der syke hoder har gjort sitt beste for å finne på grusomme og djevelske forbrytelser og perversiteter har jeg sett episoder som kommer i nærheten av Kinas virkelighet under Mao.
Jeg orker ikke engang å lese om det nå, 50 år etter. Det er enkelte ting jeg bare ikke har lyst til å vite.

Jeg kjøpte denne boken fordi jeg hadde hørt at den skulle være spennende. Der ser du hvor mye man skal stole på kritikerne! Og så handlet den jo også om noe som jeg var litt interessert i. Jeg har da vært på Murano og handlet glass, jeg. Jeg har vel kjøpt håndlaget muranoglass i anledning sølvbryllupet vårt.
Så jeg gledet meg litt til å lese og gjenoppleve stemningen.
Den gang ei.
Ideen i boken er interessant forsåvidt. Det er visst på moten i dag å skrive om fortiden og knytte bånd tilbake i tiden. Her har vi et persongalleri som når over flere århundrer. Selv Solkongen er med i historien.

Men historien er jo så kjedelig! Og skrevet som om den skulle publiseres i et ukeblad.
Halvveis ute i fortellingen lurte jeg på om jeg skulle gi meg. Jeg hadde ikke klart å opparbeide en lille smule interesse for personene. Men jeg klarte å kjempe meg gjennom det.
Det endte jo bra da. Leonora fødte sitt barn. Kjæresten flyttet inn. Hun fikk jobben sin tilbake, den mislykkete reklamekampanjen tok en u-sving til suksess, hun fant ut at Corradino - den forræderbefengte forfaderen - egentlig var en helt. Med andre ord: en superhappy ending. Helt i stil med resten av boken.

Stå over, sier jeg.

Denne boken leste jeg da jeg gikk gravid med Astrid. Jeg fikk låne den av Una. Jeg leste den i islandsk oversettelse av Thor Vilhjálmsson. Oversettelsen var fantastisk. De som både kan spansk og islandsk mener at han har diktet ganske mye selv også, men det har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om.
Jeg slukte boken. Jeg utsatte reisen til klinikken til siste øyeblikk for å kunne lese. Etter fødselen skyndte jeg meg tilbake til boken, og håpet at ingen skulle komme og forstyrre meg i besøkstiden. Jeg ville bare lese mer.
Jeg gruet meg til at jeg skulle bli ferdig med den. Dette var den type leseropplevelse som man ikke vil at skal ta slutt.

En fantastisk bok, første bok av seks i hennes selvbiografi. En av de ikke altfor mange selvbiografer som faktisk har noe å si. Vokst opp i fattigdom i svarteste sørstatsmiljø. Har opplevd de svartes likestillingskamp på nært hold. Les den.

En av de aller beste.

Norge har fått en ny premieforfatter mens jeg har vært i utlandet og ikke fått det med meg. Tore Renberg har fått litteraturpriser og blitt filmet. Mannen som elsket Yngve er en film selv jeg hadde hørt om. Kanskje jeg burde se den.
Jeg var hos Thorhild som var begynt i lesering og beklaget seg over denne boka som de andre roste og kritikerne premierte og hun ikke hadde sansen for. Kan jeg få lese den, spurte jeg. Ja, for all del! Bare ta den med deg til Island! Ta den ut av landet! Þú mátt eiga hana, sa Thorhild.
Jeg begynte å lese og ble fanget fra første stund. Jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Tonen i boka gjorde den lettlest uten at den var lett. Det var substans i den. Mange opplysninger og veldig gode skildringer av mennesket i dag. Tatt på kornet.
Vår tids forvirrede menneske som får så mange motstridende signaler fra alle kanter at alt blir problematisk. Mennesket kan ikke gjøre den enkleste ting uten tvil, uten å problematisere den. Grunnleggende fakta og enkle sannheter blir møtt med vantro:
Et barn? Et lite barn? Hadde han, Jarle Klepp, et barn? Var han, Jarle Klepp, far? Til et barn?

Nei, takke meg til middelalderens kirkestyrte samfunn. Da visste man i alle fall hva som var sant og ikke ....

Denne er nå helt på grensen til å bli en satire av seg selv. Her tar Irving det burleske helt ut. Ingen andre steder har jeg sett han ha så mange baller i luften samtidig. Som en sirkusartist nettopp. Her er det dverger med klumpfot, hollywood møter bollywood, hemmelige bortkomne tvillinger, mord på golfbanen, dramatiske amputasjoner, jesuittermunker og transseksuelle... You name it, he´s got it.

Fargerikt og kaotisk som et indisk marked med andre ord.
Boken er seinlest men svært underholdende. Den må oppleves, ikke forstås eller tolkes.
Jeg fikk boken av Rut. Hun hadde vært på foredrag med Irving, og hadde boken med til meg, signert av forfatteren og alt og det.
 

Og du trodde at livet var en tilfeldighet? At det ikke var en mening med det? Well, dah..
 

Memoarene til Hitlers sekretær. Hun arbeidet for han og var vitne til hans selvmord.
En utrolig og uforståelig historie om hvor virkelighetsfjerne vi mennesker kan være. I boken finnes ikke noe oppgjør med fortiden, men fru Junge lot seg intervjue sent i livet og gav da et svært interessant og modent tilbakeblikk på sitt liv.
Filmen Untergang er basert på boken.

Serien om det forhistoriske mennesket og neanderthalerne. Litt "isfolk", men full av kunnskap om planter og dyr og sosiologi og antropologi og geologi og meteorologi og zoologi og homeopati og i det hele tatt.
Fascinerende lesning, selv om de mest erotiske partiene burde forbeholdes de over 16 år ...

En av mine absolutt beste bøker og den beste porten inn til John Irvings fantastiske fabuleringer.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg føler meg som en Ellen Jamesianer ..

Jeg fikk de to første bøkene i serien til jul av Kristín. Jeg tok dem med på skiferie til Madonna, og både jeg, Astrid og Bára leste dem i løpet av uken. De er nemlig korte og lettleste. Men svært innholdsrike og velskrevne. Fulle av visdom illustrert gjennom hverdagsopplevelser. Fullstendig upretensiøse.

Jeg har begynt å drikke redbushtea ....

Fyra kumpaner har vunnit på lotteri. Men någon hugger en kniv i en av dem, tjugo eller tretti gånger, innan de hunnit sätta sprätt på pengarna. Eftersom kommissarie Van Veeteren är tjänstledig för att ägna sig åt antikvariska böcker blir det intendent Münster som får ta sig an fallet med den mördade pensionären.
   
Münsters fall är den sjätte boken i Håkan Nessers serie på tio romaner om kommissarie Van Veeteren och hans kolleger vid polisen i Maardam.

En velskrevet bok.

En svært informativ bok. Den skal det bli godt å ha når jeg skal begynne å drikke.

Roseanna, Mannen på balkongen, Mannen som gikk opp i røk, Døden tar buss, Brannbilen som forsvant, Purk-purk-sur agurk, Udyret fra Säffle, Det lukkede rom, Politimorderen, Terroristene

Klassiske kriminalromaner som har formet den scandinaviske sjangeren. Hovedpersonen er Martin Beck, en dyktig etterforsker med et kjedelig privatliv. En ekte antihelt.
Bøkene er skrevet i 70-årene med en klar samfunnskritisk profil som kan virke litt gammeldags, men fortsatt er aktuell dessverre.

Bøkene er fabelaktiv godt skrevet og spenningen foregår i samtalene mellom de mer eller mindre utslitte detektivene.

Vet du hva en futling er? En fremtidslingvist.
En morsom og velskreven roman fra universitetsmiljø. Det er ikke så mange interessante spenningsromaner som handler om lingvister. Det var på tide.

Jeg kan selv bli litt opphengt i preposisjonsbruk og forskjellen på "han var snill som barn" og "han var snill som et barn".

Bra jobbet.

Chart Throb, The ultimate pop quest. Ninety-five thousand hopefuls. Three judges. Just one winner. And that is Calvin Simms, the genious behind the show. Comic satire with a savagely hilarious deconstruction of the world of modern television talent shows.

Ben Elton skriver utrolig godt og moderne språk. Han tar vår tid på kornet både i språkbruk og tema. Denne gangen tar han for seg "reality" showene som rir tvprogrammene som en mare. Burde være obligatorisk lesning for alle som er hekta på slike program.

Men, verden vil bedras ...

Jeg har oppdaget en ny forfatter, ny for meg. Hun er tydeligvis veletablert i Norge, men det tar jo alltid litt tid før jeg får øynene opp. Jeg så henne "på Skavland" forleden og ble fristet til å kjøpe Berlinerpoplene. Hun heter Anne B Ragde.
Det var en kjempegod bok, jeg leste den i helgen. Slukte er det vel rettere å si.
Paulo Coelho gå hjem og vogg!
Det var noe nesten Undsetsk over den. Middelalderske bondetradisjoner med blodsbånd, gård og odel over alt annet. Praktisk kvinnelig synspunt med masse mat og vasking uansett krisesituasjon. Rause og anstendige mennesker. Stort drama i realistisk setting. Menneskers kamp, seier og fornedrelse.
Boken er uhyre velkomponert, tre generasjoners liv vist gjennom en ukes handling uten at det virker forsert på noen måte. Vekslende synsvinkel gir oss innsyn i alle hovedpersonene, bortsett fra gamlefar i huset. Han som har vært nedverdighet og ignorert hele sitt liv, blir det også i denne boken.

For en vemmelig bok. Historien er til å få frysninger av.
Den er utsøkt godt skrevet, sofistikert, men for lang. Den er for lang til å kunne holde på interessen helt til slutt. Det blir for mange minner.
Men historien er grim, synsvinkelen er uvanlig, det er ikke alltid offeret som kommer til orde.
Den begynte som en thriller, en sci-fi detektivroman som gikk over til å bli en bok om alle. En bok om hvordan vi konsturerer vår egen tilværelse med å velge ut minner og tolkninger av minner fra våre egne liv.
Interessant. Og uhyre velskreven.

En spennende bok. Denne gangen er det ikke Erlendur, men Elínborg som er hovedpersonen. Den er velskrevet, spennende og sannsynlig. God lesning.

Nei, jeg tror ikke det. Velskrevet, men ikke særlig engasjerende. Ikke for meg. Ikke nå.
Det er nok sikkert jeg som er for umoden til å forstå ...