Takakó Inaba Jónsson, minning.

Í fyrra kom hingað til lands vinsæl japönsk sjónvarpskona til að taka upp efni um Takako fyrir þáttinn sinn. Henni fannst það í meira lagi frásagnarvert að japönsk kona skyldi hafa sest að í þessu afskekkta landi. Takako var líka merkileg kona sem átti heima bæði í fjölmenninu hjá japönsku stórþjóðinni, og í fámenninu á Íslandi. Hún var heima bæði í Tokyo og Vík í Mýrdal. Þetta gaf henni mjög einstakt sjónarhorn á marga hluti.

 Takako tók hlutverki sinu í lífinu alvarlega og vandaði sig. Þegar hún ákvað að setjast að á Íslandi lagði hún sig fram við að virða íslenskar hefðir og venjur og kynnti sér íslenska sögu og menningu. Hún lærði málið mjög vel. Framburðurinn var með sjarmerandi japönskum hreim, og orðaforðinn var klassískt gullaldarmál, enda var hún vel lesin.
Hún ræktaði garðinn sinn og vináttuna. Það var ein af hennar allra sterkustu hliðum, hvað hún lét sér annt um hag annara, tók þátt í lífi vina sinna og mætti öllum með jákvæðu viðmóti.

Við Takako kynntumst í Mótettukór Hallgrímskirkju. Hún var listelsk kona, og flestir fundir okkar snerust með einhverjum hætti um listiðkun, okkar eða annara. Ótal tónleikar, sýningar, leikhúsferðir og bókmenntaumræður eigum við að baki. Á síðasta fundi okkar í Brekkutúninu snérust umræðurnar um Íslandsklukku Laxness. Síðustu tónleikarnir okkar komst hún á milli lyfjameðferða, “Ég kem, þetta er góð vika hjá mér”. Siðasta samtalið okkar þar sem hún gat með einhverju móti talað, snérist um Manga teiknimyndasögur og hennar japanska sjónarhorn á þeim. “Ég skal lána þér sögu sem ég veit um. Þú verður að lesa hana.”

Ég á ótal slíkar minningar um Takako. Með þeim allra skemmtilegstu var þegar við gerðumst málaliðar hjá Óperusmiðju Austurlands og sungum Elía á Seyðisfirði. Æfingarnar, tónleikarnir og ferðin fram og tilbaka í góðu veðri, allt er þetta ógleymanlegt.

Næst hjarta hennar stóð samt fjölskyldan og heimilið. Þau Kjartan bjuggu sér fallegt bú þangað sem gott var að koma. Við sátum oft við eldhúsborðið og ræddum málin, svo duttu Árni og Ólöf inn á leið í eða úr spilatíma, sund, ballet .. alltaf eitthvað, en gáfu sig tíma til að heilsa og spjalla. Þetta voru efnileg börn, og Takako bar mikla umhyggju fyrir  þau, hafði metnað fyrir þeirra hönd og var stolt af þeim með réttu. Og hún hafði áhyggjur auðvitað – hvaða móður hefur ekki áhyggjur af börnunum sínum. “Blessuð, slappaðu af,” sagði ég. “Það er gott í þeim, þau pluma sig.” Jú, hún varð að viðurkenna það, þau voru frábær. Nú eru þau ekki lengur börn, heldur fullorðið fólk með eigin fjölskyldu og Takako var orðin amma.  Mikill er missir litlu telpnanna að fá ekki að kynnast Takako ömmu.

Kæri Kjartan, elsku Ólöf og Árni. Megi Drottinn blessa ykkur og ykkar nánustu í þessum  mikla missi. Við sendum okkar innilegustu samúðarkveðjur.

Minningin um Takako verður alltaf með okkur. Litla konan skildi eftir sig djúp spor.

Gry og fjölskylda.

Minningargrein um Takako Inaba Jónsson, jarðsett föstudaginn 24. september 2004

Kæru vinir Takako.

Barátta.

Lítið blóm brýst í gegnum snjóinn
Vorið kemur
Og sólin skín.

Laxinn syndir á móti straumnum
Kemst upp ána
Og hrygnir

Krían flýgur milli heimskautanna
Í hlýrra veður
Og til baka

Baráttan er í eðli allra hluta
Átökin hefjast
Og þeim lýkur

Þetta eru orð Indriða Inga Stefánssonar, samstarfmanns Takako og fylgdu kveðju frá vinnufélögum. Þetta er baráttukveðja. Takako var óttalaus kona, hún óttaðist ekki baráttuna og gafst ekki upp fyrr en í fulla hnefana. Hún elskaði fjölskyldu sína og hún elskaði lífið. Henni fannst það þess virði að berjast fyrir.

Við Takako kynntumst í þessari kirkju. Við kynntumst meira að segja nákvæmlega hér í þessum tröppum, í 2. sópran í Mótettukórnum. Við stóðum saman í fremstu röð vegna þess að við vorum báðar svo litlar. Í þessum sporum lágu leiðir okkar fyrst saman og hér skilja þær. Þetta er ekki slæmur staður til að skilja. Hér vil ég helst skilja við Takako vinkonu mína, fyrir frama altari Drottins. Hér er hún í góðum höndum. Sterkar hendur hafa tekið við henni. Ég hef ekki áhyggjur af Takako.

Það er að beiðni Takako sjálfrar að ég tek til máls hér. Mér er heiður að því, og ég held ég viti af hverju. Ég held að ég viti hvað hún hefði viljað að ég segði. Við töluðum oft um það, og alltaf nú í veikindum hennar. Að augnablikið er eilíft. Að núið er allt sem við höfum. Að tíminn er dýrmætur. “Segðu mér brandara,” sagði hún við mig þegar hún gat komið upp orði. “Mig langar að hlæja. Mig langar að nota tímann minn til að hlæja og vera glöð”.

Tíminn er svo dýrmætur. Þessi augljósi sannleikur sem við viljum svo gjarnan gleyma.

Takako minnti mig á þetta í veikindum sínum, og ég held að hún hafi viljað minna okkur á það hér. Munið að lífið er stutt. Munið að nota tímann. Munið að njóta þess að lifa. Lifið vakandi.

Lífhlaup Takako hófst í Japan, landi hinnar rísandi sólar. Og endaði hér á Íslandi, landi miðnætursólarinnar. Nú er hún í landi hinnar eilífu sólar, hjá honum sem segir “Ég er ljós heimsins”. Megi geislar þeirrar sólar lýsa henni og okkur  öllum. Í þeirri birtu er best að lifa – og deyja. Nýr lítill sólargeisli fæddist inn í fjölskylduna fyrir örfáum dögum. Lífið lætur ekki að sér hæða. Lífið kviknar og heldur áfram. Ábyrgð okkar er hér, við höfum verk að vinna.

Nú grátum við og syrgjum Takako. Hún á skilið djúpa sorg og mörg tár. Sorgin þarf sinn tíma. Stöndum saman í sorginni, styðjum og styrkjum hvort annað í sorginni.

Líf okkar heldur áfram. Lífið hefur sinn tíma. Stöndum saman, styðjum og styrkjum hvort annað í lífinu. Megi minningin um Takako og ást hennar á lífið og allt hið fallega í lífinu verða okkur hvatning til að elska og meta lífið og allt hið fallega og góða í lífinu.

 Þegar ég kom til hennar í veikindum hennar kvaddi hún mig alltaf á sama hátt. Hún þakkaði fyrir komuna og baðst fyrirgefningar á að hafa ekki getað tekið betur á móti mér. Hún, fárveik konan, hafði áhyggjur af líðan minni og fannst leitt að geta ekki gert meira fyrir mig.

Ef ég þekkti Takako rétt hefði hún viljað kveðja alla sína mörgu vini þannig. Með þökkum fyrir allt hið góða og bón um fyrirgefningu fyrir það sem hún náði ekki að gera fyrir okkur áður en hún fór.
Þannig langar mig að kveðja vinkonu mína nú.  Arrigato. Takk fyrir allt hið góða. Fyrirgefðu mér það sem ég náði ekki að segja og gera fyrir þig.

Góða ferð vinkona.

Kjære Takakos venner

Barátta.

Lítið blóm brýst í gegnum snjóinn
Vorið kemur
Og sólin skín.

Laxinn syndir á móti straumnum
Kemst upp ána
Og hrygnir

Krían flýgur milli heimskautanna
Í hlýrra veður
Og til baka

Baráttan er í eðli allra hluta
Átökin hefjast
Og þeim lýkur

Dette lille diktet er skrevet av Indriði Ingi Stefánsson, en av Takakos kolleger, og fulgte med blomstene som hun fikk sendt til sykehuset fra vennene sine på jobben. Det er et kampdikt. Takako var fryktlös, hun var ikke redd for kamp. Hun elsket livet og hun elsket familien sin og hun syntes det var verdt å kjempe for. 

Jeg ble kjent med Takako i denne kirken. Vi möttes faktisk akkurat her på det stedet jeg står nå, her i trappen opp til alteret, i annensopran i Motettkoret. Vi stod side om side i fremste rekke fordi vi var så små.
Her möttes vi for förste gang, og her skilles vi. Dette er ikke noe dårlig sted å ta avskjed. Nettopp her vil jeg skilles fra min venninne, her foran Guds alter. Her er hun i gode hender. Sterke hender har tatt over nå. Jeg har ingen bekymringer for Takako mer. 

Det er etter hennes eget önske at jeg står her i dag. Det er en ære for meg og jeg tror at jeg vet hvorfor. Jeg tror at jeg vet hva det var hun ville at jeg skulle si. Vi snakket ofte om det, særlig nå under sykdommen hennes. At öyeblikket er evig. At "her og nå" er det eneste vi har. At tiden er dyrebar. "Fortell meg en vits," sa hun ofte selv om hun nesten ikke kunne snakke. "Fortell meg en vits, for jeg vil bruke tiden min til å le og være glad. For tiden er så dyrebar."

Denne sannheten glemmer vi lett i hverdagen. Denne sannheten minnet Takako meg på på dödsleiet sitt. Denne sannheten tror jeg hun ville minne oss på her i dag. Husk at livet er kort. Husk å bruke tiden din. Husk å nyte livet. Vær tilstede i ditt eget liv.

Takakos livslöp startet i Japan, soloppgangens land. Det ender her på Island, midnattsolens land. Nå er hun i landet hvor den evige sol skinner. Hos han som sier "Jeg er verdens lys". Må strålene fra den solen skinne for henne og for oss alle. I det lyset er det best å leve - og dö.

En ny liten solstråle skinner i familien deres. En liten jente födt for bare et par dager siden. Livet går videre. Vårt ansvar er her, vi har mange oppgaver foran oss.

I dag sörger vi og gråter over Takako. Hun fortjener vår sorg og våre tårer. Dette er dödens og sorgens dag. La oss stå sammen og stötte hverandre i sorgen.

Våre liv går videre. Foran oss ligger mange dager, livets dager. La oss stå sammen og hjelpe hverandre i livet. Og må minnet om Takako, hennes livslede og kjærlighet til alt det vakre og gode i verden inspirere oss til å sette pris på og bruke våre dager.

Da jeg besökte Takako på slutten tok hun alltid avskjed på samme måte. Hun takket meg for besöket og unnskyldte at hun ikke hadde kunnet ta bedre imot meg. Hun som var dödssyk bekymret seg for hvordan jeg hadde det og var lei seg fordi hun ikke kunne gjöre mer for meg.  

Hvis jeg kjente Takako rett, ville hun ha tatt avskjed med alle sine gode venner på den måte. Med takk for alle gode stunder, og bönn om tilgivelse for alt det hun ikke rakk å gjöre for oss för hun ble borte.

Sånn vil jeg ta avskjed med min gode venninne. Arrigato Takako. Takk. Og tilgi meg alt det som jeg ikke sa og ikke gjorde for deg.

Hvil i fred, Takako.

Af sérkennilegum fílum og öðrum samviskuföngum.

Gísli Sigurðsson íslenskufræðingur sagði mér einu sinni ágætan brandara. Hann var um þegar aðildarlönd Sameinuðu þjóðanna ætluðu að heiðra fílinn með útgáfu skemmti- og fræðirita honum til vegsemdar. Þjóðverjar riðu á vaðið með stóran doðrant nefndan Das Leben des Elefantes – Erster Teil. Frakkar sömdu L´amour d´Éléphant. Bretar gáfu út How I shot my first Elephant. Bandaríkjamenn lögðu fram How to make Elephants bigger and better. Danir gáfu út Elefanten på 31 forskellige måder – en kogebog. Svíar komu með Elefanten och dens Sociala Problem. Framlag norðmanna var Norge og vi nordmenn. Frá Íslandi komu Þættir af sérkennilegum fílum. 

Mér datt þessi saga í hug í morgunn yfir blöðunum þegar ég sá að hinn sérkennilegi fíll Bobby Fischer væri orðinn íslendingur. Fréttin þakti hálfa forsíðu blaðs allra landsmanna undir stríðsfyrirsögn og aðalleiðari blaðsins tók málið fyrir. Allur þessi hasar í kringum þennan sérkennilega fíl kemur mér ákaflega íslenskt fyrir sjónir.

Hvað er málið með þennan mann? Hvað hefur hann gert til að verðskulda að löggjafarþing íslendinga komi saman og leggi heiður sinn og starfskrafta í að setja sérstakar reglur í hans þágu? Að dæma af þeim fáum orðum sem ég hef heyrt hann segja er hann óvenjulega sjálfhverfur, tillitslaus, fordómafullur og arrogant.

Mér finnst það samt mjög athyglisverð leið sem Alþingi hefur fundið þarna til að aðstoða og jafnvel frelsa samviskufanga úti í heimi. Nú bið ég spennt eftir framhaldinu.

Ég legg til að menn beiti sér næst af jafnmiklum íslenskum dugnaði í máli Aung San Suu Kyi friðarverðlaunahafa. Ég er næstum því sannfærð um að hennar málstaður sé jafngóður og Bobby Fischer. Hún er að vísu laus úr 6 ára stofufangelsi, en býr enn við mjög skertu ferðafrelsi og mannréttindum. Ef hún fengi íslenskan ríkisborgararétt gæti hún hugsanlega ferðast frjálst um heiminn og lagt góðum málum lið.
Ef hún vildi þiggja íslenskt ríkisfang yrði það landi og þjóð til mikils sóma. Og þjóðin ætti allt í einu 2 Nobelsverðlaunahafa ..

Áfram Ísland!

KULTURUKE

Ulturkuke
Tulkuruke
Ultkuruke
Ukturulke
Tlukuruke
Ukturkule
Urtukulke
Turlukuke
Kulrukute
Ultrukuke
Kuleturuk
Ruletukuk
Tulekukur
Luretukuk
Kukuterul
Ruktukule
Lurekuktu
Luekuktur
Kutlukure
Rukletuku
Tuklekuru
Urukekult
Kuruketul

Tegning av Astrid Aakra

Jan Erik Vold - Kykelipi 1969

BRYLLUPSTALE 14. MAI 2006

 Kjære Ellen og Waldemar.
Gratulerer med dagen.

Á dauða mínum átti ég von, en ekki þessu sier islendingene når noe veldig uventet skjer, noe de ikke i sin villeste fantasi hadde forutsett. Direkte oversatt betyr det: min egen død hadde jeg regnet med å få oppleve, men ikke dette.
De ordene kommer opp i hodet mitt nå, for jeg hadde ikke ventet at jeg skulle komme til å stå og holde tale i Ellen sitt bryllup. Derfor er det ekstra stort for meg å stå her og se deg så glad og få dele den gleden med deg og dere.  

Jeg regner med at jeg er en av Ellen sine aller eldste venninner. Ikke nødvendigvis i alder, for Ellen har venner i alle aldre, men i ansennitet. Vi har en lang historie sammen bak oss siden vi vokste opp side om side på Kleppe.

Vi hadde en trygg og god oppvekst, priviligerte var vi vel egentlig. Men det var jo rart at vi overlevde, at vi ikke lo oss i hjel. Jeg reiste fra Askøy før jeg var fyllt 19 år, det er 30 år siden. Men vennskapet har vi bevart gjennom alle disse årene, det har vokst og utviklet seg selv om vi har levd våre liv på hver vår kant. Det er ikke minst Ellen sin fortjeneste, hun er en svært trofast venn som forstår verdien av vennskap, og som har en egen evne til å snakke om viktige ting og få sånne østerser som meg til å åpne seg.

Ellen var oppdradd i et hjem der man mente at det var forskjell på rett og galt. Og at man skulle gjøre det som var rett. Ellen har stått ovenfor mange store valg i sitt liv, og hun har alltid prøvd å gjøre det hun mente var rett. Ikke det som var enklest eller mest lettvint, men rett. Minste motstands vei er ikke nødvendigvis Ellens vei. Hun har mot til å følge sin overbevisning og samvittighet.
Og nå har hun gjort et nytt stort valg. Nå mente hun at det var på tide å gifte seg med Waldemar.

 Det er flere år siden Kristján og jeg feiret vårt sølvbryllup, så jeg har lang fartstid på det området og burde kunne regne meg som ekspert. Som kunne komme med gode råd og vink til sånne nybegynnere.

Men hvis det er noe jeg har lært i løpet av livet, så er det at toppen på arroganse er å innbille seg at man vet hvordan andre bør takle livet. Jeg har mer enn nok med å takle utfordringene i mitt eget ekteskap, jeg har ingen planer om å si hvordan dere skal gjøre det. Det har jeg rett og slett ikke greie på det.

 Derfor har jeg  bestemt meg for å snakke om noe som jeg HAR greie på. Noe av det som jeg liker best av alt i verden og som jeg vet at dere også er glad i. Nemlig å gå tur i marken.
Jeg pleier å gå turer på Kolbeinsvarden når jeg er på Askøy. Helst hver dag. Jeg vet at Ellen også setter pris på sånne turer, og så vidt jeg forstår er Valdemar godt kjent i Follesemarka. Så jeg regner med at vi har et noenlunde likt erfaringsgrunnlag.

En skikkelig tur er en nytelse og en utfordring. En vet aldri hva som venter bak neste sving. Det kan være fint å gå alene, men hvis en treffer noen som vil gå samme veg, så kan det være enda kjekkere å være to.

Og hvis en blir enig om å gå sammen, og i hvilken retning, er det bare å gi seg i veg.

Det beste er å holde et jevnt tempo, prøve å falle inn i hverandres takt, skifte på å gå først  kanskje, sånn at ikke den ene stadig må halse etter den andre. Det begynner gjerne i lett terreng der beina nesten går av seg selv og det er god anledning til å snakke sammen og beundre hverandres stil. 

-         Men plutselig står dere foran en bratt kneik som må forseres. Den er kanskje så bratt at den må klatres med fingre og knær. Kanskje kommer dere ikke opp uten å hjelpe hverandre. Den ene må skubbe og den andre må dra. Det kan bli skrubbsår, men hvis dere hjelper hverandre går det nok.

 -         Vel oppe kommer dere til en stor åpen flate der man kan sette dere ned i ro og mak, kanskje vandre rundt hver for seg og se på forskjellige ting. Det er ikke sikkert dere er interessert i de samme tingene. Da gjelder det likevel å ikke miste hverandre av syne så dere plutselig kommer inn på hver sin sti. Kanskje dere må vente på hverandre litt, bli enige om hvilken sti som ser mest spennende ut å gå videre. Gå videre sammen! 

-         Dere kan risikere å komme ut for myrer, hengemyrer er farlige. Skitt og lort som en kan bli hengende fast i. Pass dere for dem. Det er lett å dra hverandre uti, så det lønner seg ikkje å følge i den andres fotspor helt kritikkløst, det er unødvendig at begge plumper uti driten. Men hvis du ser at det ligger en myr foran deg som du ikke kan komme utenom, dritt som du må igjennom, gjelder det å finne faste tuer å trakke på. Det finnes alltid enkelte steder med fast underlag. Tuer og steiner du kan trakke på. Da er det ikke så farlig om du plumper uti litt her og der. Du mister ikke fotfestet. 

-         En annen velkjent fare er gnagsår. De kan være skumle for de virker så uskyldige til å begynne med. Litt rødt og sårt, pøh, dette er ikke så farlig jeg kan tåle dette. Men hvis du ikke er obs på dem, så kan de ødelegge hele turen. Særlig når man går rundt i helt nye sko som ikke har rukket å gå seg skikkelig til, da må en være obs på ting som gnager og fikse dem med en gang.  

-         Og så kommer dere plutselig ut på en lysning med utsikt . Plutselig står dere side om side og ser tilbake over hele den veien dere har tilbakelagt sammen, ser hele veien dere har gått for å komme opp. Husker du den bratte kneiken. Hvis ikke du  hadde hjulpet meg der, så hadde vi ikke stått her i dag. Hvis ikke vi hadde kommet oss gjennom den ekle myren, hadde vi ikke fått oppleve denne utsikten. Sammen har dere klart det, og sammen kan dere nyte det og sammen kan dere planlegge hvordan dere vil gå videre. For turen fortsetter alltid.  

Det viktigste på en sånn fjelltur, synes jeg, er å gå med alle sanser åpne. Nyte alle opplevelsene underveis. Se den rare treroten, se den nydelige blåfargen på den blomsten, kjenn regndråpene mot ansiktet, kjenn duften av våt skogbunn, hør suset i trærne, lure på hvilken fugl det var. Nyt turen. Det er halve vitsen. Ikke på død å liv å komme til topps, men å gi seg tid til å nyte turen.  

På en lang tur må man ha niste med. Dere har fått niste i dag.
Ellen og jeg har ofte diskutert tro og religion, jeg vet lite om hvor Waldemar står i den sammenhengen, men jeg registrerer jo at han har giftet seg kirkelig. Ekteskapet er hellig.

Dere har fått  velsignelse med på veien enten dere vet det eller ikke. Dere har fått vannflaske og niste i sekken i dag. Ikke glem det. Hvis dere trenger noe å styrke dere på, så har dere det i sekken.

Det er en ukjent sti dere har begitt dere ut på. Ingen har gått den før og vi vet ikke hvor den fører. Vi vet ikke hva som venter bak neste sving, dere har lovet hverandre i dag å gå sammen uansett. Det er ingen pakketur, dere må selv velge hvor dere vil gå. Dette er den type tur der den ene har kartet og den andre har kompasset og dere bare kan finne fram i samarbeid.

Det finnes varder underveis, steder der mange stier møtes og en kan risikere å treffe på folk. Denne dagen er en sånn varde. Her og nå møtes alle våre stier som er her inne. Dette er en minneverdig dag i alle våre liv. I morgen går vi hver vår vei igjen, men det er nok flere varder lenger nedover veien også håper jeg.

Jeg har tatt med en vardebok til dere, som jeg håper ligger framme i deres hjem slik at gjester og turkamerater kan skrive seg inn. Jeg håper jeg får anledning til å skrive navnet mitt der riktig ofte.

 Takk for at jeg fikk være med på denne festen.

God tur Ellen og Waldemar.