Det ringer ut.

- Fa´n sier Vigdis og lar seg falle baklengs ned i sofaen. - De helvetes ungene i 9A tar livet av meg! Vet dere hva Franz fant på i denne timen? Han hadde fyllt kondomer med et eller annet griseri, jeg vil ikke tenke på hva, og lagt dem fra seg rundt omkring i klasserommet, særlig på pultene til jentene. Hele timen var jo ødelagt. Så står han bare der og flirer og kjekker seg. Hva skal jeg gjøre?
- Jeg tror du kan glemme å snakke med foreldrene hans. De bryr seg ikke om hva han driver med, sier fru Jensen. - Jeg er sikker på at faren bare ville synes det var morsomt. En festlig guttestrek. Han ville bare si at du var en snerpete hurpe uten sans for humor. Tro meg, jeg har vært ute for han før. Håpløse foreldre. De bryr seg ikke.
- Det går nå an å bry seg FOR mye også, sier Klara. - Hvis ikke moren til Anders snart slutter med den dullingen kommer gutten til å bli ødelagt. I går hadde han glemt arbeidsboken i klasserommet og kunne ikke gjøre matteleksen. Tror dere ikke moren stilte her fem på fem for å hente boken for han? Han kunne ikke gjøre det selv, for han skulle på fotballtrening. Alvorlig talt. Og hun visste ikke hvor han hadde lagt boken, og så ville hun at jeg skulle hjelpe henne å leite etter den over hele huset! Glem det, sa jeg. Min arbeidsdag er over og nå skal jeg låse skolen og gå hjem. Å nei, det kan du ikke gjøre ... buh huh ... Anders MÅ få den boken ellers får han trekk i mattematikk og han ligger allerede tynt an. Du må hjelpe meg å finne den. Hvorfor er ikke Anders her og finner boken selv, spurte jeg. Nei, han er så opptatt med fotballen, han kan ikke droppe treningen for de skal ha kamp på mandag.

- Skal de ha kamp på mandag? Jon våkner. - Spiller ikke han for FH tro? Jeg tror faktisk han er ganske god på midtbanen. De har fått ny trener, Asbjørn som trente juniorlaget til Stjernen i fjor. Jeg tror han kommer til å gjøre det bra med de litt yngre guttene. De ser opp til han og gjør sikkert alt han sier.
- Jeg skulle ønske han kunne si til Anders at han skulle skjerpe seg i mattematikk, da, sukket Klara. - Fotball er det eneste som står i hodet på han.
- Ja gjett om, sa fru Jensen. - Da han skulle skrive stil om Egilssaga, fant han et lite kapittel om et ballspill i sagatiden og klarte å vri hele stilen over til å bli en stil om fotballens historie!
- Er det ikke flere i den klassen som spiller på FH? Jon igjen.
Fru Jensen reiser seg og går. Setter seg hos Marit. - Gjett hva jeg gjorde i går?
- Hva? sier Marit uten å se opp fra katalogen hun blar i.
- Jeg var hos en ny frisør og jeg bare MÅ fortelle deg det at hun klippet meg og satte striper i håret for under 500 kroner! Mari ser opp. - Har du klippet deg? Ja jeg ser det nå. Fint.
- Ja, jeg er veldig fornøyd. Og bare 500 kroner. Hvis du vil kan jeg bestille time til deg også, hun har nettopp åpnet salong og er veldig interessert i nye kunder. Derfor er det så billig også. Åpningstilbud. Du burde benytte anledningen nå.
- Kanskje det, sier Marit og fortsetter å bla.
– Synes du ikke Klara burde klippe seg? Tror du hun ville bli fornærmet hvis jeg foreslo det for henne? fortsetter fru Jensen. Jeg kan jo fortelle om den billige frisøren jeg vet om, så kanskje hun ikke forstår at det egentlig er et hint. Jeg synes det er en skandale hvordan hun ser ut. Jeg tror ikke hun vasker håret mer enn én gang i uken. Jeg har hørt at elevene snakker om det. Jeg ser sikker på at hun kunne sett skikkelig ut hvis hun hadde villet. Jeg ville ha satt håret opp i nakken hvis jeg hadde hennes hodefasong. Og så ville jeg ha farget det. Eller i alle fall satt striper. Det begynner å bli temmelig grått, synes du ikke? Jeg for min del synes kvinner straks ser gamle ut når de får grå hår. Det er annerledes med menn. De kan tåle det, det er jo faktisk kledelig på mange. For eksempel Jon her, han ser distingvert ut, ikke sant? Men kvinner ser straks så mye eldre ut. Jeg synes Klara burde farge håret etterhvert. Jeg ville ha gjort det hvis jeg var henne. Men jeg trenger jo ikke å tenke på det ennå heldigvis. Jeg har ikke funnet noen grå hår enda, og den nye frisøren kunne heller ikke finne noen, men hun anbefalte likevel at jeg fikk satt striper. Det frisker jo veldig opp da, ikke sant? Jeg pleier ellers å ta glansvask en gang hver fjortende dag, men denne gangen bestemte jeg meg for å spandere striper. Det var jo så billig som sagt. Bare 500 kroner for det hele. Helge trodde meg nesten ikke da jeg kom hjem og fortalte det. 500 kroner! sa jeg.
- Hvordan går det med Helge? spør Marit plutselig.
- Hva? Med Helge?
- Ja, var han ikke sykemeldt i høst?
- Jo. Han er ikke bra igjen ennå. Men jeg tror jeg må ta en tur på toalettet.
Fru Jensen forsvinner. Marit leser videre. Vigdis ligger langflat i sofaen med lukkete øyne. Klara vasker opp. Jon leser sportssidene.

Det ringer inn.

Det sitter en mann borti kroken.

Han satt der da hun kom inn, og han hadde ikke hevet blikket på over en time. Hun visste det, for hun hadde fulgt med han i smug. Rundt dem skrapte folk med stolene, lo og ropte, men han så ikke opp en eneste gang. Ikke engang da den vimsete servitrisen mistet et helt brett med glass i gulvet så det sang, hadde han reagert. Alle andre øyne i lokalet vendte seg som på kommando mot den ulykkelige jentungen som stod der rød i toppen og skottet bort på bartenderen bak disken, som krampaktig gjorde gode miner til slett spill foran de interesserte blikkene. Hun kunne se at han hadde mest lyst til å brøle.
Det var bare et spørsmål om tid når det brettet gikk i gulvet, tenkte hun i stillhet. Hvorfor er det bare småjenter som serverer på kaféene nå for tiden? Er de billigere i drift, eller prøver etablissementet å skape en ungdommelig og hip image? Alt skal være så ungt og hipt. De merker det nok på glassbeholdningen, tenkte hun skadefro.
Da hun så bort på han, hadde han ikke løftet blikket.

Samtalen tok seg opp igjen rundt bordene. Jentungen og bartenderen forsvant inn på bakrommet. Mannen fortsatte å lese.

Hva leser han? tenkte hun. Hva kan være så ulidelig spennende? En kriminalroman? Hun kunne selv bli så oppslukt av kriminalromaner at potetene svidde seg, telefonen ringte ut og leggetiden kom og gikk ubemerket.
Det så ikke ut som noen kriminalroman. Det så mer ut som et slags manuskript. Kanskje han SKRIVER kriminalromaner, fniste hun for seg selv. Det forklarer hvorfor han er så hinsides konsentrert, han prøver å finne ut hvem som har gjort det. Han har kanskje skrevet en av de bøkene jeg har gått til sengs med.
Hun syntes likevel ikke han så ut som noen kriminalforfatter. Kriminallitteratur er big business for tiden, forfatterne ser sikkert ikke SÅ loslitte ut.
Han hadde ikke kjøpt noe å drikke på hele denne tiden, heller. Satt der bare med en tom kaffekopp og leste iherdig. Nei, han så mer ut som en poet. En fattig og uoppdaget lyrikker. Han kunne passe i den kategorien.

Hun merker plutselig at hennes egen kaffekopp er tom for lengst. Den rødøyde servitrisen kommer som kallet og et øyeblikk etter står en rykende kaffekopp på bordet. Kaffen er god her, det skal de ha. Myk og aromatisk, uten den bitre bismaken en ofte finner på sånne steder. De serverer den i store, tykke krus som tar opp i seg akkurat så pass varme at kaffen blir drikkeklar med én gang. Det hvite kruset har ordet “kaffe” på kryss og tvers på alle mulige språk. Hun kjenner ikke alle språkene selv om hun har reist mye og drukket kaffe overalt, søt arabisk, sterk italiensk, grutete tyrkisk. Men kaffen her er neimen ikke verst, den heller. Den er på høyden med det beste.

Det er luksus å kunne sitte her og drikke kaffe midt på blanke formiddagen og ikke ha noe mer presserende å gjøre enn å lure på hva som foregår borti kroken. Det er luksus å kunne sitte her så lenge hun vil, ingen som venter, ingenting som haster. Hun kunne stikke ut i bokhandelen og hente seg en kriminalroman og bli sittende her resten av dagen for den saks skyld. Mange, lange uker foran seg. Tomme, ledige, alle veier åpne.

Hun føler selv at hun fortjener det denne gangen. Det siste oppdraget var tungt. Det tok på. Hun føler at nå trenger hun å koble helt av og tenke på andre ting. Tenke på ingenting. Tenke på hva som foregår borti kroken.

Hun iakttar han i smug. Hun er god til det. En av de beste. Iaktta mennesker, lese dem på avstand. Gjennomskue dem. Oppdage nervøse trekninger, tegn på uro og ubehag. Se hvem som lyver. Hun har sett så mye forstillelse og løgn at hun kan kjenne den på lukten. De aller fleste er dårlige løgnere, de tror ikke på seg selv engang. Men noen er flinke til å lyve, det kommer naturlig. De har sin egen hjemmelagde virkelighet.
Hun har sett nok løgn for et helt liv. Nå skal hun slappe av, være blåøyd, ta alt for god fisk i fire uker. Fire uker uten møter, avhør, nye møter, nye avhør, fengselsbesøk, dokumenter og vitnebokser. Fire uker hjemme, i fred.

. . . . . . . . .

Sannheten har slått ned som en bombe. Ingenting er så eksplosivt som sannheten. Han leser brevet for tusende gang og vet at livet aldri vil bli som før. Han holder sannheten i hånden. Sannheten lar seg ikke undertrykke, den presser seg fram i lyset som ukrutt gjennom asfalt. Han holder sannheten i hånden og han vet ikke hva han skal gjøre med den. Ingen her i landet vil forstå. Ingen her i landet vil ta han alvorlig. De vil ikke tro på han. De tror at sånne som han er uærlige og ikke til å stole på. De synes at alle sånne ser snuskete og tvilsomme ut. Innvandrere, flyktninger, utlendinger, fremmede, kjeltringer, tyver, løgnere, trygdesvindlere, snyltere, terrorister. Han vet det.
Ingen her i landet vil forstå hva brevet betyr. Hvordan kan de? De kan ikke forestille seg at sånne mennesker finnes, at sånne ting skjer.
Han leser brevet en gang til. Han venter at bokstavene skal forandre seg foran øynene hans og fortelle en annen historie. Det er ikke til å tro. Og likevel visste han det hele tiden. Det var ingen overraskelse. Overraskelsen var at brevet skulle finnes og bli funnet. At de hadde etterlatt bevis. Et undertegnet brev. Det var ikke likt dem, og et øyeblikk blir han redd for at det er falskt. Men nei, han vet det i hele seg at dette er sannheten. Han holder selve sannheten i hånden. Hvem skal han gå til? Hvem kan han stole på? Hvis han ikke spiller kortene sine riktig, vil de gå fri slik de alltid har gjort. Han må få tak i noen. Noen som han kan stole på. Noen som har kontakter. Noen som vet hva han skal gjøre med brevet.

.....................

- Er du helt sikker?
- Ja. Jeg så det da jeg kom med kaffen. Det er brevet fra Mita, jeg kjenner håndskriften. Han har sittet og stirret på det i en time nå.
- Herrgud! Hvordan i all verden har han fått tak i det? Vet du hvem han er?
- Han bor i nærheten, han kommer innom her og drikker kaffe av og til men han pleier aldri å sitte så lenge.
- Og er du sikker på at det er hun?
- Ja, hun var på Dagsrevyen i går. Hun er nettopp kommet hjem på ferie. Hun har jobbet med saken til S.M. i to år og sa at hun var glad for at den endelig var over. Hun er etterforsker.
- Det må være en tilfeldighet.
- Tenk om det ikke er tilfeldig! Tenk om de har avtalt et møte her! Jeg synes hun sitter og smugkikker på han hele tiden. Hun følger med på om det er noen andre som er interessert i han. Hva skal vi gjøre?
- Gå inn igjen og lat som ingenting. Spør om de vil ha mer kaffe eller noe. Jeg må ta en telefon.

Da vi fikk bil

Der går pappa bortover veien.

Han skal ta bussen. Han skal til by´n.
Han har hatt og frakk på seg. Pappa ser veldig rar ut med hatt. Han ser ut som en fremmed mann, det er litt ekkelt.
Mamma og jeg står i kjøkkenvinduet og ser etter han.
Mamma sukker. Jaja, nå får vi vente og se!

Han kom ikke hjem igjen før jeg hadde fått nattklær på meg. Mamma så han først.
Han kom borti vegen. Han gikk veldig fort, løp nesten.
Frakken flakset åpen rundt han. Han vinket med hatten.
Åh!  ropte mamma. Det har gått bra!

Så fikk vi bil.

Den het Vauxhall Victor. Det er engelsk og uttales “voksoll”. Den var kjempefin og niagaragrønn. Vi kjente den igjen på lang avstand for det var ingen andre biler som hadde den fargen.

Det var forresten ikke så mange biler. Vi kunne kjøre rattkjelke i bilvegen. Det gikk ikke an å kjøre rattkjelke på marken, meiene var for smale. Men det gikk greit å kjøre i vegen, for det var langt mellom bilene. For sikkerthets skyld satte vi ut en vakt borti svingen. Han kunne høre en bil på lang avstand.

Når vi hørte en bil, løp vi for å se hvem det var.

Søster Agnes hadde en turkis Ford Anglia. Den hadde en rar fasong. Bakvinduet gikk skrått inn. Søster Agnes var en energisk dame som skapte dragsug etter seg når hun fór forbi. Det var utrolig at søster Agnes fikk plass inne i den små bilen.
Hvis noen så Angliaen komme kjørende oppover mot skolen, ropte han “søster Agnes kommer, søster Agnes kommer”. Da la vi til palings. Vi skjønte at det gikk mot måling og veiing, kanskje til og med en sprøyte. Eller pirképrøve. Da skrapte hun oss med en pennesplitt og smurte noe ekkelt på såret. Av og til var det noen som besvimte.

Politi Brekke hadde en hvit Volvo PV. Politi Brekke var stor og rundt, han minnet litt om en PV. Han hadde bukseseler og nederste skjorteknappen var åpen. Når bilen hans kom kjørende, slo de store gutten av på sykkelfarten med én gang, og den som satt bakpå hoppet av. Politi Brekke var ikke farlig, han stoppet av og til og pratet og sjekket at det var lykt på sykkelen og gode bremser.

Doktor Martem  hadde en blå Volvo Amazon. Han stoppet aldri. Han hadde alltid dårlig tid.  Det var nok noen som var blitt syke.

Torsviken hadde lastebil. Hvis han var i godt humør etter arbeidstid, fikk vi sitte på lasteplanet. Han løftet oss opp og sa: Hold dere nå godt fast! Det kilte i magen.
Peder i Haugen hadde også lastebil. Han kom med sand og grus og vi måtte passe oss når han skulle tippe. Det bråkte forferdelig. Først var det helt stille, og så plutselig raste hele grushaugen ned med et brak. Da var det best å holde seg unna.   

Bussen var herre på vegen. Når vi så støvskyen av den, holdt vi oss godt ute i veikanten for ikke å få øynene og munnen full. Den tok hele plassen. Hvis vi møtte bussen ble det rygging og manøvrering, og bussen hadde alltid retten på sin side. Alle andre måtte bare vike. Sjåføren satt høyt til hest med skyggelue og billettveske og hadde full kontroll. Faren til Britt var busssjåfør. Når han kjørte, fikk hun stå foran og prate med han. Selv om det hang et skilt over hodene deres som sa “Uroa ikkje føraren”!

Den flotteste bilen med det flotteste navnet var drosjen til Ulrikken. Det var en mørkerød Opel Kapitan. Noen sa “Kaptein”, men det stod Kapitan. Den var et glis.

Men Victoren var heller ikke verst. Når pappa tok hatt på seg, visste vi at vi skulle ut å kjøre. Mamma satt foran, Håvard og jeg bak. Jeg kunne håpe at Håvard skulle bli bilsyk, for da flyttet mamma baki og jeg fikk sitte frammi. Men det var som regel jeg som ble bilsyk. Håvard satt lent fram mellom setene og maste hele tiden. Er den i 3. gear nå? Skal du skifte gir nå? Kommer du opp denne bakken i 3. gear? Jeg skjønte ikke hva han snakket om. Clutch, gear, sjåk, dashbord, hanskerom, hestekrefter, stephjul, jekk, bensin, ventiler, understell, aksel, vikeplikt,  kjøreretning, parkeringsbot, punktering, fartsgrense......
En helt ny verden.

Mye forandret seg den dagen pappa fikk førerkort.

Á leikvelli lífsins.

Sumir eru betri í vörn en í sókn. Það vita þjálfarar og dreifa mönnum sínum um völlinn samkvæmt því. Í handbolta ganga menn svo langt að taka varnarmenn út af í sókninni og lenda oftar en ekki illa í því þegar andstæðingurinn kemst í hraðaupphlaup og eingöngu sóknarmenn til varnar.
Þannig er það í lífinu líka. Sumir eru góðir í sókninni, aðrir bestir í vörn.

Ég er varnarmaður. Ég hef leikið í vörninni alla mína tíð og staðið mig vel.

Ég er afkaplega traust og staðföst og hvikar ekki. I stand my ground. Það er erfitt að komast fram hjá mér. Ég fell stundum fyrir gabbhreyfingum, en sá skal vera nokkuð góður. Það er ekki auðvelt að skora hjá mér, má segja. Það er helst að menn geta stokkið upp og þannig komist í færi. Ég er afskaplega bundin við jörðina og þess vegna veikust í hávörninni. Ég á erfitt með að verjast mönnum sem eru komnir á flug.

Varnarmaður  er alltaf í vörn, alltaf að búast við einhverju, alltaf tilbúinn að bregðast við. Hann  eyðir leiktímanum í að bregðast við hreyfingum annarra, ekki að hefja atburðarás sjálfur. Ef enginn er að sækja, verður hann aðgerðarlaus og stendur með hendur í síðu að bíða eftir næstu árás. Það tekur því ekki að skipuleggja sókn, því hann þarf að vera reiðubúinn ef ráðist verður til atlögu.  Hann leitar ekki að sóknarfærum. Hann brynjar sig gegn næsta áhlaupi.

Varnarmenn þurfa að vera vel brynjaðir. Þeir fá oft að kenna á því, því sóknarmenn eru tillitslausir með öllu og hafa bara eitt markmið, að koma sínu fram. Þeir beita öllum brögðum, sérstaklega ef dómarinn sér ekki til. Varnarmaðurinn getur ekki reiknað með neinni aðstoð, hann verður að passa sig sjálfur.Hann fær ekki, og reiknar heldur ekki með, neinni samúð. Þetta er hans hlutverk. Þó hann komi marinn og blóðugur út úr leiknum fær það ekki á hann. Hann fer ekki að kenna sóknarmönnunum um og væla í þjálfarann og vorkenna sér. Þá væri hann ekki varnarmaður.  

Það er hægt að vinna leiki á góðri vörn, en það þykir oft leiðinlegir leikir. Góður sóknarleikur er skemmtilegri og flottari og vekur aðdáun áhorfenda. Það er snjalli sóknarmaðurinn sem er hetjan. Á honum ber mest.

Ég er orðin fimmtug. Búin með fyrsta hálfleik. Ég er að spá í að taka meira þátt í sókninni í seinni hálfleik. Snúa vörn í sökn.

Þá þarf ég að æfa mig. Mig vantar sóknarþjálfun. Hér með auglýsist eftir góðum sóknarþjálfara.

Håndvesken er uunnværlig i enhver kvinnes hverdag.
Det har jeg lest i et ukeblad.
En virkelig kvinne går ikke ut uten håndveske.
En virkelig ordentlig kvinne går ikke ut med søppelet uten håndveske!

*sukk*
Enda et eksemplet på hvor håpløst ukvinnelig jeg er: jeg bruker aldri håndveske.
Jeg vil ha frie hender, ellers takk! Jeg orker ikke å gå og dra på vesker.
Hvis jeg absolutt må ha med meg en masse pø, tar jeg ryggsekken.
Hvis det bare er nøkler og penger bruker jeg lommene. Aldri håndveske.

Men nå har det altså skjedd: jeg har skaffet meg håndveske!
Den er fin og knallrød og heter NIKE. Jeg bruker den på trening.
Oppi der har jeg talkum, magnesium, ammoniakkampuller, reimer, slippers, plaster, knesurringer, håndleddsurringer, hansker, suitslippers, knebøydrakt, benkskjorte, smertestillende, varmekrem ...
I det hele tatt....alt en virkelig kvinne har bruk for i det daglige.

Jeg savner min far.
Han er blitt borte i en tåkeverden. Altzheimers.
Han trår forsiktig i ulendt terreng, der det hverdagslige har tatt på seg ukjente og skremmende former.
Tåken gjør steiner til drauger og trær til troll. Oppgåtte stier ender i villniss. Kjøkkenkroken er blitt ingenmannsland. Kjære ansikter blir diffuse skygger og tåken legger sitt klamme dekke over hjertets glør Nåtid og fortid blir ett, og framtiden forsvinner i skoddeheimen. Leid milde ljos. Hvor skal jeg ta min tilflukt?
Gleden viker for frykten og panikken lurer. Tomheten har jaget alle bekymringer på flukt, men etterlater ingen fred. I en tåkelabyrint speider han etter landemerker, og jeg kan ikke hjelpe. Mine rop når ikke fram. Jeg ser han forsvinne lenger og lenger inni mørket, og tåken lukker seg bak ryggen hans.

Jeg står igjen med alle minnene i hånden som løsrevne ark.
Sorrow is the price we pay for love.

Ungdom er ikke en periode i livet; det er en åndelig tilstand. Det har ikke noe med rosenrøde kinn, røde lepper eller spenstige ben å gjøre.

Det dreier seg om vilje og fantasi og følelser, fulle av livskraft, om at livets dypeste kilder hele tiden beholder sin friskhet.

Ungdom betyr at du lar motet overvinne all engstelse og forsakthet, at du foretrekker eventyr og spenning framfor et behagelig liv. Slike egenskaper forekommer vel så gjerne hos en mann på seksti som hos en jente på tyve. Det er ikke årene som gjør et menneske gammelt. Vi blir gamle fordi vi svikter våre idealer.

Huden blir kanskje rynket med årene, men gir du slipp på begeistringen, får du rynker i sjelen. Bekymring, frykt og manglende selvtillig nedbøyer hjertet og gjør ånden til støv.

Enten du er seksti eller seksten, vil du alltid i ditt hjerte kjenne en dragning mot undringen, denne usvikelige, barnlige appetitten på det som måtte vente rundt neste hjørne og gleden over alt som har med livet å gjøre. Innerst i ditt og mitt hjerte er det en radio. Så lenge den mottar budskap om skjønnhet, håp, glede, mot og kraft fra andre mennesker og fra Gud, så lenge holder du deg ung. Når antennene er nede og din sjel, dekket av kynismens snø og pessisimsmens is, da er du blitt gammel selv om du bare måtte være tyve år. Men så lenge antennene dine er oppe og klare til å motta optimismens bølger, da kan du håpe å dø ung - selv etter du er blitt åtti år