Derfor driver jeg styrkeløft

Jeg tok mine første nølende skritt inn på et treningsstudio i januar 1998. Jeg hadde fått 3 måneders trening med privattrener av mannen min til jul. Det var ikke uten grunn at han hadde funnet på den gaven. Jeg var i elendig form både fysisk og psykisk etter mange års vanrøkt. Jeg var altfor tung og slapp, hadde ikke tatt vare på meg selv i det hele tatt. Jeg var en deltidsarbeidende firebarnsmor som hadde sagt til seg selv i over 10 år: Nå må jeg se å få gjort noe med dette her! Jeg begynte å trene av samme grunn som de fleste kvinner i min alder antakelig; for å ta av og for å komme i noenlunde form.  

I begynnelsen hadde jeg nok med å løfte stangen, men etter et par måneders trening oppdaget jeg, til min forbløffelse, at jeg hadde både moro av og evne til å løfte. Kroppen svarte uvanlig bra på styrketrening, og jeg syntes det var kjempegøy! Jeg jogget og syklet og forbrente pliktoppfyllende, det var en nødvendig onde i mine øyne. Jeg ville få det unnagjort så fort som mulig så jeg kunne ta fatt på vektene. Og jeg kunne ikke fordra 3x16 reps med bittesmå vekter. Jeg ville løfte tungt. Mer i dag enn i går, og enda mer i morgen.

Det var to rader med håndvekter på stedet. En med blanke, små metallvekter på 1 – 15 kilo. Og en med store, svarte gummikledde vekter fra 12 kilo og oppover. Skillet var tydelig, jentene holdt seg til de blanke vektene, gutten holdt på med de svarte. Ganske snart begynte jeg å kaste blikket over til “guttesiden”. Det hadde nå vært artig å prøve å løfte et par sånne! Til slutt var det dags, først i benkpress med håndvekter, 12 kilo i hver hånd! Herregud så tungt! Hva var det jeg tenkte på?

Det var ikke mange jenter som holdt på med vekter på over 12 kilo, og jeg merket av folk så på meg når jeg stønnet, rød og blå i fjeset. En gang klaget jeg til treneren min og sa at jeg følte meg litt lite feminin i forhold til mega-babene i andre enden av salen. “So..?”, sa han (han var amerikaner) og tilbød seg å komme med rosa sløyfer i neste time så jeg kunne binde dem rundt stangen, if that will make you feel better. Jeg innså hvor latterlig det ville være, og har ikke bekymret meg for imagen siden.

Treneren min innså fort at jeg ikke var noen “kjære mor” type og likte ikke å bli dullet med. Han drev meg hardt og nådeløst. Jeg syntes ikke det var noe særlig å hele tiden få høre hvor flink og fantastisk jeg var, men når han sa at jeg var en stakkar og at hans sengeliggende bestemor kunne løfte dette med hendene bundet bak ryggen, ble jeg rasende og ville heller dø enn be om nåde.

Etter det første året måtte jeg innrømme at jeg var hektet på løftingen. Det gikk opp for meg i første time etter juleferien. Jeg traff en jente som pleide å trene på samme tid som jeg og vi slo av en prat. Hun spurte om jeg var kommet tilbake i samme vekt som før juleferien. Ja, sa jeg. Jeg har ikke tapt noe særlig, jeg tror jeg er kommet opp i samme tyngde som før jul. Hun så rart på meg, og da gikk det opp for meg at hun mente kroppsvekt. Hun ville vite om jeg hadde tatt av ekstrakiloene etter all julematen. Det gav vel jeg blaffen i! Jeg tenkte bare på kiloene på stangen. Jeg ville legge på så mange ekstrakilo som mulig.

Jeg trente ikke styrke spesielt på denne tiden, jeg drev allsidig kroppsøving, med mye cardio og 12-15 reps med  vektene,  alle muskelgrupper. Jeg var borti litt av hvert, fra body pump og spinning til german volume training og Grethe Waitz løpsopplegg! Jeg var i bedre form enn noen gang. Almenhelse og sunnhet er viktig;  friske turer, rikelig hvile, ballansert kosthold er blitt en del av min tilværelse, 180° livsstilsendring. Men etterhvert ble det klart hvor mitt hjerte lå. Jeg måtte bare komme ut av skapet; det var styrkeløfter jeg ville bli.

Nå begynte jeg å trene for fullt. Den raske fremgangen fra de første to årene  var over. Da kunne jeg legge på 5 – 10 nye kilo hver uke. Nå kostet det mer, jeg måtte svette for hvert ekstra kilo. Fy flate! Jeg trente i månedsvis for å klare 70 kilo i benken. Jeg trodde det aldri skulle gå. Men da jeg så til slutt klarte det, syntes jeg ikke det var noe å skryte av. Da var det bare 75 kilo som stod i hodet på meg. Denne innstillingen er både en velsignelse og en forbannelse. En vekt jeg har løftet én gang blir liksom bare blåbær, jeg synes jeg bør klare det i hvert eneste forsøk etter det. Det eneste som spiller noen rolle er neste vekt. På den måten har jeg alltid fokus og motivasjon framover, men jeg er aldri fornøyd.

Jeg har gjort framgang det siste året, særlig teknisk. Jeg er ikke sikker på at styrkeøkningen er så voldsom. Nå dreier det seg om å få vist frem hva jeg kan på gyldig og stabil måte. Jeg har fortsatt mye å gå på teknisk og kanskje like mye mentalt. Selvtilliten og motet må være i orden. Jeg har lurt på om jeg kanskje burde trene basejumping eller strikkhopp som en del av programmet. For å trene opp evnen til å “hoppe i det” uten tvil og nølen ..

Nå har jeg deltatt på to stevner, som eneste kvinnelige deltaker begge gangene, så jeg vant temmelig overlegent J Det første var islandsmesterskapet for veteraner 2004. Det var en interessant opplevelse, og jeg var svært stolt av meg selv for å ha meldt meg på i det hele tatt.  Mitt første mål var å være med, mål nummer to var å gjennomføre stevnet og mål nummer tre var å klare kvalifiseringskravene til det ordinære islandsmesterskapet i min klasse (275 kg). Alt over det ville være bonus. Jeg klarte 110 – 70 – 130 = 310 kilo. Jeg nådde de målene jeg hadde satt meg og var glad for det, men jeg var som vanlig ikke særlig tilfreds med resultatene. Særlig var jeg misfornøyd med markløftet der jeg klikket i forsøk på 140 kilo. Men sånn er livet, man får ta det igjen neste gang
Det var svært nyttig å være med, jeg merket straks økt motivasjon og fokus på trening.
Neste stevne var kvalifiseringsstevne for islandsmesterskapet. Jeg hadde jo allerede klart minimumskravet, men trenger all den trening jeg kan få. Det gikk litt bedre 115 – 70 – 145 = 330 denne gang.

Jeg har tenkt å fortsette å være med på stevner. Ikke for å vinne titler og medaljer, men for å få inspirasjon og motivasjon til treningen. De fleste trener vel for at det skal gå bra på stevner. Jeg deltar på stevner for at det skal gå bra på trening. Og selvsagt for å forbedre meg. Jeg har ikke tenkt å la 330 kilo bli stående som bestenotering. Fy flate!

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har gledet meg til hver eneste trening siden jeg startet. Jeg har ALDRI tenkt: nei, i dag gidder jeg ikke å gå på trening, jeg tar det igjen i morgen. ALDRI. Jeg gleder meg til hver eneste gang. Jeg drar riktignok av og til med blandete følelser, f.eks. hvis jeg vet at jeg er på veg til en tung knebøytrening. Jeg gleder meg, men gruer til påkjenningen som er i vente. Men aldri sånn at det faller meg inn å utsette eller droppe. Det har ikke skjedd.  

Og så er man stadig stiv og støl et eller annet sted. Det er kanskje ikke sunt, men jeg blir bekymret hvis jeg ikke er øm på et eller flere punkter. Det må bety at jeg ikke har tatt skikkelig i! Men dette er bare etterdønninger og går fort over. Jeg har unngått skader, bank i bordet. Det eneste jeg har opplevd er å få en vemmelig tennisalbue som plaget meg i nesten to år. Jeg måtte legge om treningen for å bli kvitt den, og har f.eks. ikke gjort biceps-curls siden da. Jeg må også passe høyre skulder ekstra nøye. Egentlig er det utrolig hva denne gamle skrotten kan tåle. Tonn etter tonn, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned ..

Jeg håper at jeg kommer til å fortsette å løfte så lenge jeg lever. Treningen sikrer min fysiske og mentale helse og er skjelettet som former mitt daglige liv. Treningen skaper ballanse og regelmessighet i kosthold, hvile, tidsplan osv. Jeg har andre prioriteringer i dag enn for 5 år siden. Og jeg har lært ting som kommer meg til gode på andre av livets områder. Det å kunne fokusere og konsentrere seg f.eks.
Et løft er en svært tydelig og avgrenset oppgave: der er stangen, her er du, gå til oppgaven og tenk på den, konsentrer deg og FIKS DEN GREIA DIN STAKKAR! Ikke noe å gruble over, ikke slutt før du har klart det.
Det er en sunn innstilling på jobben også. Oppgaver som jeg gruer for, som vokser i øynene på meg, som jeg helst vil utsette osv, blir mye enklere å takle når jeg bruker denne metoden: der er oppgaven, her er du, gå til oppgaven, konsentrer deg om den og FIKS DEN GREIA. Konsentrer deg og ikke gi deg før du har klart det.  

Det er også sunt for selvtilliten å merke at man gjør fremskritt. I styrkeløft er framgangen så målbar. Du kan ikke jukse og leve i illusjon. Enten løfter du det, eller ikke. Det er ikke noe du kan snakke deg vekk fra eller skylde på andre. Jeg vet om kvinner som har brukt tid og penger på selvutviklings- og selvstyrkingskurs. Ikke et vondt ord om det, men jeg er sikker på at de kunne fått like stor framgang hvis de hadde begynt med målbevisst styrketrening.

Den fysiske gevinsten er åpenbar. Jeg er mye sterkere, tar meg bedre ut, spiser sunnere, sover bedre, har bedre kontakt med kroppen min, kjenner den og respekterer den på en annen måte. Økt styrke gjør alle dagens tusen gjøremål lettere. Jeg blir ikke utslitt, jeg har styrke og kunnskap til å bruke kroppen riktig og unngå muskelbetennelser og slitasje.

Ordentlige krafttak gir enorm utladning og kjemiske reaksjoner i kroppen som gir et kraftig kick. Jeg trener om formiddagen, og virkningen av en skikkelig knebøytrening varer til langt utpå kvelden. Da først begynner jeg å bli “nykter” igjen. Jeg tror det var Jón Páll Sigmarsson som en gang sa noe sånt som at en dag uten et brukbart markløft var en meningsløs dag. Selv om jeg bare er en hverdagslig hobbyløfter, har jeg løftet nok til å vite hva han mente. Et brukbart markløft er en nytelse.

En gang trodde jeg at styrkeløft bare var for guttene, bare for de litt tilbakestående guttene som hadde muskler mellom ørene og ordforråd som en gjennomsnitts gorilla. I dag skammer jeg meg for disse kultursnobbete fordommene. Som alle fordommer bygget de på selvgodhet og null greie på sakene.
Styrkeløft er for hvem som helst, kanskje først og fremst for oss jenter som jo er “det svake kjønn” fra naturens hånd og derfor har mest bruk for styrketrening. For kvinner i min alder er det en opplagt sport. Muskelsvinn, beinskjørhet og blodkjemi er ting jeg ikke bekymrer meg noe særlig om. Med trening og økt muskelmasse forbrenner jeg mer enn noen gang, selv om jeg står i ro eller kanskje til og med ligger på trening! Siden jeg startet med styrketrening har jeg økt muskelmassen så mye at den i dag forbrenner like mange kalorier i døgnet som jeg ville bruke på en times joggetur! Jeg kan altså spare meg en times joggetur pr. dag – gode nyheter for en som ikke er særlig glad i å jogge J.

Kvinner som vil gå ned i vekt og se godt ut burde bruke tid på å løfte. Ikke nødvendigvis for å konkurrere i styrkeløft, men for å forbedre seg. Løfte målbevisst og konsentrert. Slutte å dulle med 20 reps av vekter som er så små at de kunne ligget i trimrommet i barnehagen. Begynne å tilby kroppen sin noe å bite i. Hva skal man med alle disse sunne og kraftige musklene hvis de aldri skal få ta i? Treningsstudioene, som i stor grad lever av kvinner på jakt etter helse, burde agitere mer bestemt for styrketrening.
Hvis flere jenter tok styrketreningen på alvor ville det helt sikkert hjelpe på rekrutteringen i sporten også. En av 100 ville få samme åpenbaring som jeg fikk: Aha, det er altså dette denne kroppen  er skapt til å holde på med. Hvorfor begynte jeg ikke med dette for lenge siden?!

Det fysiske velværet og den mentale selvstyrking som følger med styrketrening burde ikke være forbeholdt guttene. Amen.  

Islandsmesterskapet for junior og veteraner 2004.

Jeg hadde lenge gått og tellet på knappene. Det var på tide å delta på stevne. Jeg hadde trent så pass lenge at det var på tide å få registrert noen gyldige løft og finne ut hva jeg var god for. Veteranmesterskapet stod for døren og jeg oppfylte aldersbetingelsene og vel så det.

Ikke før hadde jeg registrert meg før jeg fikk en synkende følelse av å ha bestilt plass i den elektriske stol til min egen henrettelse. Tanken på at jeg, en respektabel frue i beste alder skulle stå foran publikum i en idiotisk judodrakt, blå i fjeset og  med øynene på stilker under en stang var ikke fristende. Jeg så for meg alt som kunne gå galt. Jeg kom til å gå rett på ræv, eller få stangen i hodet, eller ikke klare å fullføre stevnet, eller få så latterlige resultater at jeg ikke kunne se noen i øyene etterpå. Jeg bestemte meg for å kutte ut paranoiaen og gå i gang med å forberede meg. Jeg skulle delta og jeg skulle lykkes!

Jeg forstod at jeg måtte få tips og veiledning fra erfarne løftere og trene på lovlig utstyr. Jeg forflyttet meg over til Gym80 og trente der de to siste ukene før stevnet. Sjefen tok godt imot meg, studerte løftene mine og sa at det var elendige greier. Nei, han sa ikke egentlig det, men han så på meg med så skeptisk blikk at jeg i min følsomme tilstand syntes å høre det. OK, tenkte jeg, jeg skal vise han at jeg kan løfte! Jeg vet ikke om han ble overbevist til slutt, men jeg anstrengte meg i alle fall så voldsomt i forsøket at jeg lærte en hel mengde. Og det var jo hele vitsen.

Ettersom d-dagen nærmet seg sluttet jeg å bekymre meg og begynte å glede meg. Jeg var spent på å se hvordan et sånt stevne foregikk og hvordan jeg ville takle situasjonen. Jeg følte meg som en uskyldsren jomfru som skulle til å gjøre noe nytt for aller første gang, noe som alle guttene sa var kjempegøy og jeg absolutt burde prøve ...

Så var det det med vekten, da. Jeg var påmeldt i -75 kilos klassen. Da jeg steg på vekten var jeg godt over det. Godt over. F..., lynslanking! Beherskelse til frokost og beherskelse til kvelds, jogging og lange kvelds- og morgenturer med hunden. Han ble i hvert fall trimmet som aldri før. Jeg var ikke på den sikre siden før siste dagen og lovet meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre omigjen.

Så stilte jeg til innveiing. Værsågod, inn i herregarderoben og av med klærne. Hallo gutter... jeg er jente .. hallo ... bare se her... Neida, det virket ikke som om de la merke til det. Hvis det var meningen at vi skulle strippe midt inne på gulvet i herregarderoben i Gym80 kunne de jo ha sagt fra på forhånd. Da kunne jeg tatt på meg mitt spesielle undertøy og laget litt show.... Gutter i arrangementskommiteen, her er det et forbedringspotensiale!

Jónsi, min klippe og venn stilte opp selv om han var syk og egentlig burde holdt sengen. Og ikke nok med det, både Sæa og Stina møtte fram. To gode venninner som aldri har vært på et løftestevne før og hadde sånn passe peiling på hva som foregikk. Men som syntes det var topp at jeg hadde begynt med dette i voksen alder og ville støtte en god sak. Jeg ble helt rørt. Alle var forresten svært behjelpelige og vennlige, jeg følte meg hjemme.

Jeg begynte med 100 – 60 – 120 og endte med 110 – 70 – 130.  

Jeg husker egentlig ingenting fra stevnet. Det var som om jeg mistet bevisstheten da jeg gikk i løftene, merkelig opplevelse. På trening gjør jeg meg ordentlig flid, med posisjon, bane, hastighet, spenning .. tenker hele tiden på hva jeg gjør. Men der var hodet blåst for enhver fornuftig tanke. Det eneste jeg registrerte var dommerens kommando. Merkelig! Huset kunne brent ned uten at jeg hadde lagt merke til det. Og bekymringer for hvordan jeg tok meg ut i den idiotiske drakten foran alle publikumerne? Glem det!

Jeg var fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre stevnet og fikk gyldige løft i alle grener. Dybden var problemet i knebøy og jeg dreit meg ut i det siste markløftet. Jeg ville ta 140 kilo, men var nok blitt trøttere enn jeg var klar over og mistet konsentrasjonen. Men dette var en fin erfaring og jeg begynte straks å se framover mot neste stevne. Da skal jeg forbedre meg så det rekker

Det ble diskusjon om statsborgerskapet mitt. Det viste seg at det ikke er registrert islandske rekorder i min klasse, så alle løftene ville fått rekordstatus hvis jeg hadde vært islandsk statsborger. Dommerne prøvde å overtale meg til landsforræderi på flekken, men jeg blir nok ikke islandsk statsborger før i neste liv. Jeg fikk likevel tittel og premie, en fin overraskelse.

Jeg satte pokalen på et iøynefallende sted på jobben. På pokalen er det et bilde av en vill løfter midt i et markløft. Hvis elevene ypper seg, peker jeg på pokalen og flexer musklene litt, da holder de seg på matten...

Kvalifiseringsstevnet 2004

Jeg starter med veteranstevne og fortsetter med debutantstevne. Bakvendtland?

Jeg stilte til kvalifiseringsstevne som eneste kvinnelige deltaker. Jeg hadde ingen med meg til å assistere. Kjente ingen. Hadde riktignok kontaktet Jens på forhånd og blitt forsikret om at han kunne hjelpe meg hvis det ble nødvendig.
Det hadde vært dommerkurs i forbundet, og dommerkandidatene skulle dømme stevnet, det var deres eksamen. Blant dem var María, halleluja, en annen jente! Vi var de eneste damemenneskene på stedet. Det var jo litt bra å kunne veie inn sammen med en kvinnelig dommer og se guttene forlate rommet så lenge. Det var ingen problemer med vekten denne gangen heldigvis, jeg veide inn med 73,4 kg. Så gikk jeg og spiste en rå hamburger!

Da jeg kom til stevnelokalet ble jeg kjempegodt mottatt, som dronning Elisabeth på offisielt besøk. Alle var tydeligvis nysgjerrige på hvem denne norske spirrevippen var og var ikke redde for å spørre. María gav meg gode råd og inviterte meg til å bli med på en av hennes treninger. Det skal jeg gjøre, jeg er sikker på at jeg kan lære mye av det. Hun har nettopp tatt 180 kg i markløft og har tatt mål av seg til å bli den første islandske kvinne som plukker opp 200 kg.

Jeg valgte begynnervektene 105 – 60 – 130.
Litt konservativt kanskje, men bedre føre var osv. Jeg hadde ingen følelse for dagsformen.

Oppvarmingen begynte. Det er trangt i hjørnet der vektene står og jeg fikk litt følelsen av at jeg hadde havnet inn i en elefanthjord eller buffalobøling når de store guttene kom brasende. De bråker jo ikke lite i “opp-psykings”-fasen! Heldigvis var Jón Gunnar der som hadde vært så hyggelig på veteranstevnet. Vi brukte de samme oppvarmingsvektene, så jeg følte meg ikke fullt så ensom.
Det var flere deltakere denne gangen, mer stemning og action og bedre organisert. Likevel opplevde jeg å bli kalt opp før stangen var klar, og måtte stå der med knebind og bli mer og mer nummen mens de somlet seg i gang.
Jeg fikk hjelp fra en tilfeldig forbipasserende til å surre. Det viste seg å være Kári Elíson, mange ganger mester.  Han tok oppgaven alvorlig og adopterte meg på stedet uten videre om og men. Han fulgte meg gjennom hele stevnet og gav meg en mengde tips og oppmuntring. Han fant til og med et nytt p-punkt på meg. Da jeg skulle ut i 145 kg ropte han over hele salen at han hadde hørt at nordmenn var noen ynkelige fjotter, og hvis jeg ikke løftet det lommerusket der ville det bevise at ryktet var sant. Jeg kunne jo ikke la det stå ubesvart og måtte bare fikse løftet!

Jeg tok 105 i knebøy uten vanskelighet. Første forsøk på 115 var ikke dypt nok. Jeg hadde tenkt å ta 115 – 120, men måtte altså ha 2 forsøk på 115. Det er ikke vekten som er problemet, det er dybden. Jeg må i praksis helt ned på huk. Når jeg har fått bedre teknikk her må jeg skaffe meg drakt. Jeg var den eneste som ikke løftet i drakt.
I benken tok jeg 60 og 70 uten problem. Så bad jeg om 75. Det gikk ikke, jeg hadde den nesten oppe, men det manglet de siste 5 cm. Det var min egen feil, det var et dårlig løft. Banen var god, men jeg hadde ikke tilstrekkelig spenning i kroppen og var rett og slett ukonsentrert. Jeg var selvsagt rasende da jeg måtte gi opp. Hadde jeg hatt det raseriet da jeg var i løftet, hadde det gått som smurt.
I markløft startet jeg i 130 som jeg endte med sist. Det var ikke noe problem. Jeg fikk skryt for stilen, og jeg tror det stemmer at markløft er min styrke. Det har fordeler å være liten av og til. Jeg tok 140 også uten problem. Men jeg var litt sliten og bad om 145, ikke 150 slik jeg hadde håpet på forhånd. Det gikk bra, det var et konsentrert og godt løft.

Minimumskravene klarte jeg uten problem. Målet var å forbedre resultatet fra forrige stevne, og det klarte jeg med 20 kilo. Nå er det islandsmesterskap om 3 uker og alle forlangte at jeg skulle stille der. Vi får se.

Nå har jeg vært inne på hjemmesiden til Norges Styrkeløftforbund. Det begynte jeg med å gå rett på 1.april-limpinnen og juble over at styrkeløft er blitt olympisk idrett. Det er den lusneste aprilspøk jeg har opplevd noen gang! Jeg ble helt lei meg da jeg forstod at det var tull.
Men jeg smilte igjen da jeg så det flotte jenteprosjektet deres! Det er tydeligvis et satsningsområde å få flere jenter med. Bra. Der fant jeg også en treningsopplegg fra Dietmar Wolf som jeg har tenkt å prøve. Et flott tilbud må jeg si.

Jeg har nettopp tatt mine første jomfruløft med drakt.
I den forbindelse har jeg et par spørsmål å komme med.

Spørsmål nummer 1:
HVA ER I VEIEN MED DISSE STYRKELØFTERNE?

Hva slags selvpining er det som ligger bak dette her? Denne masocismen grenser til det perverse! Er det ikke nok at man piner og plager seg på trening og på stevner så man ser stjerner midt på lyse dagen? Må man absolutt gjøre det i klær som er spesialkonstruerte for påføre mest mulig smerte og plage? Hvorfor ikke like godt ta den helt ut og feste spikes rundt beina. Eller fóre beltet med piggtråd? Har ingen kommet på det? Det måtte vel være noe?

Nok om det, jeg fikk tak i drakt og lærte hvordan jeg skulle få den på meg, et prosjekt i seg selv. Først trodde jeg at det var umulig, men så tok jeg en tur til María som viste meg at alt er mulig hvis man går inn for det. So far so good. Jeg har fått drakten opp i skrittet, opp over baken, opp over magen og - med god hjelp fra venner – selene opp på skuldrene.

Da oppstår spørsmål nummer 2:
HVEM DESIGNET DENNE DRAKTEN?

Uten å slå opp i leksikon våger jeg påstanden om at det VAR INGEN KVINNE. Det må ha vært en person uten bryster. Jeg, på den annen side, har bryster. To til og med. Foran. Akkurat der som selene på denne drakten skal gå.
Jeg har fine bryster, jeg er fornøyd med dem. De har vært brukt til både det ene og det andre i årenes løp, og har spilt sin rolle med glans. Alle som har stiftet bekjentskap med dem har skrytt og hatt utbytte av det bekjentskapet. Uten unntak. De har vært min stolthet og fasade og har aldri skapt trøbbel, før nå. Nå er de I VEIEN. De skaper trøbbel.

Denne drakten er designet for en mann eller for en særdeles flatbrystet kvinne. Drakter for kvinner må være hele foran, som en badedrakt. Jeg tror jeg må skrive til den Inzer-fyren.

Hvor utrolig det enn kan høres ut, så er ikke dette første gangen jeg opplever at verden er designet for menn, og at kvinner må TILPASSE seg forhold som er skapt for menn av en mann som ikke har peiling på hva som passer for kvinner. Eller som driter i hva som passer for kvinner. Det aner meg at andre kvinner har liknende erfaringer.
Og hva gjør jeg? River jeg av meg drakten, kaster den i gulvet, skriker og løper ut for å melde meg inn i Feministforeningen?
Nei, jeg trekker pusten dypt inn og prøver å finne ut hvordan jeg best kan tilpasse meg mannens verden.
(Hvis gutter skulle komme til å lese dette og vil finne ut hva jeg snakker om, kan de prøve å binde en pute foran på brystkassen og så ta på seg drakten. Eller ta på seg en skikkelig trang G-streng. Bakfram)

Spørsmål nummer 3 blir altså:
HVOR SKAL JEG GJØRE AV BRYSTENE?
Dette er ingen enkel sak. Operasjon er ikke inne i bildet. Ikke foreløpig. Jeg vil ha det til gode som en aller siste utvei.
Jeg har tre alternativ:
Jeg kan presse dem sammen foran mellom selene. Da får jeg et enormt bryst midt foran. Una-breast. Det høres ut som en B-thriller fra sekstiårene: The Woman with The Giant Tit. Dette er ingen god løsning, og ikke ufarlig. Hvis jeg skulle komme til å kaste et blikk nedover midt i et løft kan jeg risikere å få latteranfall, miste kontroll på stangen og skape fare både for meg selv og omgivelsene. Nei, dette kommer ikke på tale.

Skal jeg prøve å skyve dem til siden, utenfor selene? De er riktignok elastiske og med på det meste, men dette blir for mye av det gode. Når jeg blir seksti år og tyngdekraften har fått virket i ti år til kanskje. Men ikke i dag.

Da gjenstår bare en utvei. Jeg må flate dem ut og la selene ligge over dem. Da oppstår effekten av tre bryster. To på utsiden og et i midten. Det høres ut som en Woody Allen film: The Triple-Chested Language-Teacher.
Jeg får velge denne minste motstands vei. Nå står jeg her i den helvetes drakten, og da oppstår spørsmål fire:

ER DET MENINGEN AT MAN SKAL PUSTE MENS MAN HAR DRAKTEN PÅ?

Jeg har fått på meg drakten, spent på meg beltet, står under stangen og skal trekke pusten – men jeg kan ikke. Mellomgulvet har satt seg fast.
Jeg har sterke lunger. Jeg har lært sang, jeg har sunget i kor i årevis. Jeg vet litt av hvert om å kontrollere og bruke pusten rett. Jeg har pustet meg gjennom koloraturpartier hos Bach, gjennom fire barnefødsler og mange tunge løft med stor suksess. Men nå står jeg fast. Djisuss.
Jeg tar et par bøy og ser at dette er noe jeg må trene lenge og intenst på.

Når jeg kommer i garderoben skjønner jeg ikke hvorfor jentene glor sånn på meg. Før jeg ser blåmerkene som allerede er kommet fram. Blodkar har punktert big time. Forsiden av lårene ser ut som en slagmark. Hvordan skal jeg bortforklare dette? “Jeg gikk på en dør? Jeg falt ned en trapp?”

Jaja, dette var første forsøk. Drakt-rehearsal. Kost og mask. Jeg blir vel vant til det etterhvert.

Det siste og største spørsmålet gjenstår: Er jeg masocist? Må det ikke være noe i veien med folk som driver på sånn for sin fornøyelses skyld

Hvorfor spørsmålstegn? sa Arne da jeg viste han den fine t-skjorten som jeg hadde fått på Styrkeløftforbundets jentesamling. Og det kan man jo spørre seg. En sport der man starter med å oppgi alder og kroppsvekt bare MÅ jo slå an hos damene!

Norges Idrettsforbund satser på å øke sin kvinnelige kontingent, både blant aktive, trenere, dommere og ledere. Det kan det være mening i. Det er rundt 6o særforbund i NIF. Pr. idag er det kvinnelig president i 4 av dem! Et av de 4 er Norges Styrkeløftforbund. I ett særforbund, jeg gjentar ETT særforbund, er det kvinnelig flertall i styret. Det er i Norges Styrkeløftforbund. Det synes jeg er en oppsiktsvekkende kjensgjerning, ikke minst fordi dette i folks bevissthet gjerne er mega-macho-mannesporten fremfor noen. Blir kvinner kanskje så sterke og modige av å løfte at de får selvtillit til å reise seg og ta ansvar?

Forbundets styre har satt seg som mål å øke den kvinnelige deltakelsen i sporten. Minst 25 jenter på neste NM. Som et ledd i denne satsingen ble det arrangert en jentesamling i Oslo i vår. Der var det diskusjon og idémyldring om hvordan vi kan "selge" sporten til flere jenter.

Det var ikke vanskelig å finne gode grunner for at jenter i alle aldre burde drive styrketrening generelt og styrkeløft spesielt.

Hovedgrunnene faller i to kategorier:
A) GEVINSTEN ER STOR
B) INVESTERINGEN ER OVERKOMMELIG

DEN STORE GEVINSTEN er styrket fysisk og psykisk helse. Ettersom vi jo skal være "det svake kjønn" fra naturens hånd sier det seg selv at det er vi som trenger mest styrketrening. Guttene har litt å gå på der.
Det har vist seg at styrketrening
- styrker sener og muskelfester og gir økt stabilitet og minsket fare for skader i hverdagen
- øker kunnskap og evne til å bruke kroppen riktig og unngå slitasje og skade på grunn av gale
arbeidsstillinger
- gir økt overskudd til daglige gjøremål
- gir økt muskelmasse som øker kroppens forbrenning
- minsker faren for muskelsvinn og beinskjørhet i overgangsalderen
- gir økt selvtillit og pågangsmot
- gir adgang til et annerledes og inkluderende miljø

INVESTERINGEN i form av antall timer som kreves for å oppnå gode resultater lar seg forene med en kvinnes travle hverdag. En topp skiløper eller syklist må trene i timesvis hver dag. Styrketrening kan du trene tre ganger i uken, toppen et par timer hver gang, og bli kjempesterk.
Å få stort utbytte av en moderat investering burde appellere til dagens travle kvinner.

Hvorfor er det da så få jenter som tar styrketrening på alvor?
Hvorfor ser jeg daglig på treningsstudioet mitt at guttene laster mer på stangen enn de egentlig rår med, mens jentene nesten uten unntak laster MINDRE enn de kan klare. Hvorfor holder de på med de samme vektene for tredje år på rad, ørten reps med lette vekter? Har de ingen ambisjoner? Har de så god tid at de kan bruke flere timer i uken på å trene uten å gjøre fremskritt?
Hvilken kroppsdel er det de prøver å trene opp? Kan det være samvittigheten? Kan det være at de trener for å styrke samvittigheten? I så fall kan de trappe ned; hvis det er noe organ som er velutviklet hos kvinner flest så er det samvittigheten! Faren for overtrening er stor.

Jeg har hørt rykter om at noen jenter er redde(!) for å bli store(?), stygge(??), usexy(???!) og få skjegg av å løfte vekter ...
Da jeg så meg rundt på jentesamlingen så jeg stort sett vanlige, nette jenter - ingen var påfallende stygge, noen direkte vakre - de fleste var gifte eller samboere, så de hadde i alle fall hatt sexappeal nok til å få tak i den mannen de ville ha ... og jeg så ingen med barbermaskin.

Jeg kan huske da joggebølgen kom til Norge. Det var litt delte meninger om hvor passende det var for damer å drive og løpe langs veiene, svette og røde i alles påsyn. Særlig damer i god stand, med mange bevegelige deler som disset og duvet, ble utsatt for kritikk. Dette var ikke noe vakkert syn. Det såret den vanlige manns estetiske sans. Det tok seg ikke ut.
Hvis damene absolutt ville ut og løpe fikk de i alle fall holde seg til kortere distanser. Langdistanseløp var nok en litt for stor påkjenning for den sarte feminine fysikk. Og marathon var direkte farlig for kvinner. Det var forbudt. De kunne miste evnen til å få barn! Løping var farlig, det!

Jeg husker det første olympiske marathon i 1984, det er ikke mer enn 20 år siden. Joan Benoit vant, men jeg tror like mange husker Gabriela Andersen-Scheiss som brukte over 5 minutter på sisterunden inne på stadion og sjanglet over målstreken og rett i armene på førstehjelperne. "Der kan dere se, hva var det vi sa? Hun er jo halvdød!" fikk vi høre. Og diskusjonen gikk. Var dette et bevis på at kvinner var for svake for marathon? Eller var det kanskje et bevis på at kvinner er sterke nok til å klare hva som helst? Var Gabriela en helt eller et offer? To timer etter løpet var hun i fin form, klar til fotografier og intervjuer, og kvinner har løpt marathon siden. Vi har mye å takke Grethe Waitz og co for.

Da jeg var jentunge fantes det ikke fotballlag for jenter. Det skulle bare mangle. Det var jo en kjent sak at jenter ikke hadde greie på fotball. Det var en idrett som lå utenfor den kvinnelige fatteevne. Det var noe i spillets vesen som bare rett og slett ikke kunne oppfattes av jenter. Det var opplest og vedtatt. Damer som sparket ball var latterlige, kvinnefotball var kjedelig. Første VM for kvinner ble arrangert i 1991, det er ikke lenger siden.
Ballspill var bare ikke noe for kvinner.

Jeg tenkte på dette da jeg satt og fulgte med forrige EM-finale i håndball mellom Danmark og Norge. Hele folket i begge land satt foran skjermen og bet negler helt opp til albuene. Det var ikke mange som kommenterte hvor klønete jentene var med ballen, pysete i taklingene og barnslige i taktikken.
Dette var toppidrett på toppnivå.

Skiflyveren Anette Sagen drev sin private kamp for å få hoppe i Vikersund i fjor. Hvordan er det mulig at hun ikke får hoppe nå, i år 2005, fordi hun er jente?! Hvordan er det mulig? Tror de at hun kan miste evnen til å få barn?? Hopping er faaarlig, det!

Jeg vet ikke om det er riktig, men av og til får jeg følelsen av at vi i styrkeløft står på samme sted som langdistanseløperne og ballspillerne stod på for 15 år siden.
Dette er noe som ikke passer seg for damer. Dette har damer ikke greie på. Dette kan være skadelig. Løfting er faaaarlig, det!

Hva er det vi skal være redde for?
For å få muskler? For å bli sterke? For ikke å være kvinnelige nok?
Kvinnelige nok til hva?? Kvinnelige nok for hvem??
Hvor lenge skal jenter la seg stoppe av tanken på hva menn kanskje kan komme til å tenke om dem hvis de gjør sånn og sånn?

Jeg bare spør ..
 

Det var en gang en liten jente som het Askepott. Hun hadde nette og prinsesseaktige føtter og gikk med sko av glass. Lite hendig! Glass er et lite fleksibelt materiale, det gir ikke etter noe særlig. Det har jeg oppdaget når jeg har prøvd å stappe for mange glass inn i oppvaskmaskinen. Det fikk også søstrene til Askepott erfare da de skulle prøve å presse seg inn i de trange glassskoene - det gikk ikke så greit. De måtte klippe av seg tær og hæler ...

Velkommen til benkpresserens hverdag!

Folk som ikke driver med styrkeløft er kanskje ikke klar over det, men styrkeløftere har et uuttrykt behov for selvplageri. "No pain - no gain" tas bokstavelig der i gården. Følgelig har de fått laget robust spesialutstyr som skal hjelpe til og støtte under løftingen samtidig som det skal være så ubehagelig som mulig i bruk. Helst smertefullt. Belter som er så solide at du må bruke motorsag på dem hvis de skulle gå i vranglås, spesialsko som ikke er egnet til å gå i, spesialbånd som du skal surre rundt knærne så hardt du kan - hvis blodomløpet stopper opp har du fått taket på det, ru stenger og magnesium som er alle manikyristers mareritt, knebøy- og markløftdrakter som er moderne avarter av middelalderens rustninger og BENKPRESSSKJORTEN, en slektning av knebøydrakten. En slags niese - liten og innpåsliten.

En benkpressskjorte er ikke noe du setter deg ned og syr hjemme i stuen, selv med overlock. Den trosser alle sydamers grunnprinsipper. Alt vi lærte i håndarbeidstimene hos fru Schei Pedersen er rett ut vinduet.

Denne skjorten har et helt unikt snitt.
Stoffet kommer fra samme fabrikken som laget Stonehenge.
Den har isatte ermer - de er satt i foran.
Når du har den på, står du med strake armer som peker rett forover som en annen søvngjenger. Hvis du har sett filmen The Monster from the Swamp vil du kjenne igjen looket. Når du ligger på benken, peker armene rett opp og du må laste en del kilo på stangen før du i det hele tatt får den ned til brystet.
Noen skjorter er sydd etter tvangstrøyemodellen og er åpne bak.
Det vanlige er skjorter som du får på deg ved å tre dem ned over hodet. Rettere sagt: den trees nedover hodet ETTER at du har fått den på.

Påkledningen er en prosess som krever full innsats fra to voksne mannfolk. Minst. Det bør helst være noen du kjenner bra, eller gjerne vil bli kjent med, for dette kan bli svært intimt.

Det kan være lurt å starte med litt pudder. Talkum på armer og skuldre gjør susen når det handler om å minske friksjon. Pass på at du ikke strør talkum over hele gulvet. Plattingen er ikke noe dansegulv.

Så gjelder det å komme i ermene. Det kan ta litt tid, og folk med klaustrofobi anbefales å ta noe beroligende eller bruke meditasjonsteknikker mens dette pågår.
Hvis du får skjorten opp under armhulene kan du ta en velfortjent pustepause før den skal over hodet.
Nå er tiden inne for å sikre briller, øreringer, gebiss og ev. andre løse artikler. Her kan det også være bra om påklederen kan stå et trinn høyere enn offeret, f.eks i en trapp. Vær varsom med nese og ører. Folk med svak nakke må også være påpasselige så de ikke får en knekk.
Hvis du får skjorten over hodet, kan du ta en ny velfortjent pustepause sammen med påklederne som nå har kommet på at de burde ha plastret fingrene sine FØR de begynte.

Så skal skjorten trekkes nedover mot midjen. Her er store bryster ingen hindring, alt blir meiet ned for fote.
Når skjorten er trukket helt ut og man er kledd til livet, vil en urutinert løfter puste lettet ut og tro at det verste er over. Der tar han feil.
Nå begynner arbeidet med å få skjorten til å SITTE riktig.
Her begynner påklederne å oppføre seg ganske som sydamer. De tar et skritt tilbake og betrakter med hodet på skakke og haken i hånden. Nei, den sitter ikke riktig, vi må trekke litt her, den folden der skal ikke være sånn, denne sømmen er skeiv, opp med armene, trekk bakover, vri her, pust inn, pust ut. Grovjusteringene foregår med spenntak. Finjusteringene foregår med kniping. Istedenfor å stikke med knappenåler, så kniper disse "sydamene" med fingrene. Det gjør stort sett samme nytten. Her gjelder det å se uaffisert ut og kvele skriket. Bestå kvinndomsprøven.

Alt tar ende. Omsider er påklederne fornøyde. Det kjennes bra ut, jeg kan nesten bevege meg. På med beltet. Kan noen spenne det for meg? Armene er faste i skulderhøyde.
Nå skal det løftes, så får vi se om det var bryet verdt ..

Et lite tips til slutt: når skjorten skal trekkes av igjen, skal du tviholde på bh-en så du ikke får en ufrivillig Janet Jackson - glipp.

Havrelefse er godt, men "striskjorte" hadde jeg ingen klar forestilling om hva var.
Ikke før jeg begynte med styrkeløft.

Jeg stilte til start for andre gang i et større mesterskap med masse publikum, løftere av internasjonal klasse, tv og media.
Det ble holdt på Grand Hotel Reykjavik og var jubileumsstevne for KRAFT, Islands styrkeløftforbund, som er 20 år i år. Fullt hus og stormende jubel.
Salen var for liten til den store folkemengden som strømmet til. Folk stod og satt over alt. Vi som var i ilden fikk tildelt et venteområde bak et skjermbrett ved inngangen og der ble det skikkelig intimt. Jeg havnet halvveis under en svær pottepalme og måtte skyve greinene til side for å kunne følge med. Men det gikk bra. Oppvarmingen for de letteste klassene foregikk nede i kjelleren og det var også forsåvidt greit nok. Men kommunikasjonen var litt treg, så vi holdt på å gå glipp av presentasjonen i starten.
Det var 4 damer med denne gangen, én i hver klasse for sikkerhets skyld. Vi var to utlendinger som ikke kunne vinne mesterskapstittel, men jeg hadde tatt mål av meg til å sette to norske veteranrekorder og konsentrerte meg om det.

I knebøy begynte jeg i 120 kg. Jeg hadde ikke tatt høyden på stativet nøyaktig nok, så jeg hadde problemer med å komme ut med stangen. Jeg måtte opp på tå som en annen ballerina. Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt og gjøre et fint løft. Dette var jo min egen klønefeil, og de påpasselige vekterne fikset det til neste omgang.
I andre forsøk la jeg opp til ny norsk rekord, 132,5 kg. Igjen var det litt klabb og babb, for Jóhanna som skulle løfte før meg, hadde valgt å stå over omgangen uten at jeg hadde fått vite om det. Så mens jeg satt der og ble surret og ante fred og ingen fare, gikk klokken. Så ble det rop og ny aksellerasjonsrekord i knebindsurring og jeg kom meg på plattingen i grevens tid. Jeg visste at jeg hadde styrken inne, så jeg konsentrerte meg om å gjennomføre skikkelig, med riktig dybde og etter dommernes anvisninger. Det gikk bra, det var en fin opplevelse, for jeg merket med en gang at jeg hadde full kontroll og visste at jeg kom til å klare det.
Så var det spørsmål om 3. løftet. Skulle jeg prøve på 140? Det er målvekten min for øyeblikket, og nå hadde jeg sjansen til å gjøre det ... Men så hadde jeg tatt mål av meg til å klare sammenlagtrekorden også, og da kom jeg til å trenge hvert gram jeg kunne få. Jeg valgte en litt mer konservativ linje og gikk for 137,5. Det var også et bra gjennomført løft, men en god del tyngre. Så jeg tror nok jeg gjorde rett i å stå over 140 i denne omgang. Jeg tar det neste gang.

Så var det over til benken. Jeg hadde perset med 75 på veteranstevnet i februar. Det var et litt suspekt løft er jeg redd for, jeg tror nok jeg hadde dommerne på min side da, men gyldig er gyldig. Nå stilte jeg til start i min nye benkpresskjorte som jeg hadde kjøpt trang da jeg var i -75. Nå var den SKIKKELIG trang. Jeg hadde satt opp begynnervekten til 72,5 for å være sikker på å i det hele tatt komme ned med stangen.
Første løftet var svært lett, jeg måtte konsentrere meg om å komme ned, oppturen var enkel og grei. Så tok jeg 77,5 i andre forsøk. Det var også lett, men det ble underkjent av en eller annen grunn. Jeg tror rett og slett at stangen ikke berørte kroppen, det må være det. Jeg ble litt sur fordi jeg hadde gledet meg til å prøve meg på 80 i tredjeløftet, men nå valgte jeg igjen den forsikte linje og bad om 77,5 igjen. Denne gangen gikk det bra.

Nå var det markløft. Alt blodet var kommet ut i musklene og ingenting var igjen i hodet. Det merket jeg da jeg skulle til å legge sammen resultatene mine og finne ut hva jeg måtte løfte i mark for å klare sammenlagtrekorden. 137,7 + 77,5 = ???? Ikke tale om at jeg kunne legge sammen i hodet. Og 360 - x = ????
Jeg måtte til med papir og blyant, legge sammen opp i mente og telle på fingrene for å finne ut at jeg trengte 145 kg. Det burde gå greit. Skulle jeg begynne der, eller ta det i andre forsøk?
Igjen valgte jeg den konservative linje og begynte i 130. Det var jo egentlig siste oppvarmingsløft. I andre forsøk tok jeg 145 under full kontroll. Og avsluttet med 150 som også var under brølegrensen.

Dermed var jeg i mål, med 137,5 - 77,5 - 150 = 365. Jeg var riktig tilfreds med det. Tilfreds med tallene, men enda mer tilfreds med måten jeg gjennomførte stevnet på. 8 gyldige løft og mye større selvsikkerhet og kontroll på plattingen. Jeg husker første stevnet mitt der jeg nærmest løftet i ørska og ikke husket noen ting etterpå. Nå var jeg hele tiden ved bevissthet i gjerningsøyeblikket.

Jeg skiftet og fikk med meg markløftene i superklassen. Auðunn tok 1117,5 sammenlagt etter å ha satt nordisk bøyrekord med 432,5 og islandsk benkrekord med 300 kg. Han er en sånn konkurransemann og så rolig og behersket at man vet ikke helt hvor han tar det fra. Gledelig å se at han lykkes. Benni hadde varslet ny verdensrekord i mark og åpnet i kjent stil med 410 uten problemer. Han kunne også ha klart 1100 sammenlagt hvis han hadde lagt listen litt lavere i andre forsøk, men han gikk rett på 425. Han hadde to gode forsøk uten å komme helt i mål. Men han har jo framtiden foran seg får vi håpe.

Stevnet var slutt klokken 17.00. Innveiingen startet kl. 10.00 så jeg var temmelig utmattet da det hele var over. Jeg var så tom i hodet at jeg ikke kunne finne bilnøklene mine. Jeg satte hele ryddegjengen i sving med å lete uten resultat. Jeg måtte ringe hjem og be Kristján komme med reservenøklene. Da jeg tok en siste runde i oppvarmingsrommet oppdaget jeg anorakken min som hang der så fint med lommene fulle av bilnøkler. Jeg hadde glemt at jeg hadde yttertøy med meg! Nå er det best å komme seg hjem og slappe av, tenkte jeg. Kanskje jeg burde få noen andre til å kjøre ...?

Jeg er blitt modigere av å drive med styrkeløft.

Jeg har fått MOT TIL Å FEILE.
Jeg er ikke så bekymret for at det jeg gjør ikke skal lykkes 100%.
Hvis du bare skal ta løft som du er helt sikker på at du kommer til å klare, kommer du ingen veg. Jeg har gjort det én gang, og aldri mer. Det var på det første islandske mesterskapet jeg var med på. Det hadde gått bra, jeg hadde perset i bøy og benk og nå hadde jeg bare det siste markløftet igjen. Min personlige rekord var på 145 og jeg hadde som mål å ta 150. Nå hadde jeg en gylden anledning til å prøve meg på det, men jeg meldte 145 – tangering av min egen bestenotering – fordi jeg var redd for at jeg ikke kom til å klare 150. Jeg hadde ingenting å tape på å prøve og misse, det var ingen konkurrent jeg måtte forsvare meg mot. Jeg hadde ingenting å tape annet enn ansikt, hvis jeg skulle misse i forsøket. Jeg klarte 145, men jeg var kjempeskuffet over meg selv for å ha feiget ut, og jeg lovde meg selv at det skulle jeg aldri mer gjøre. Heller ta en sjanse og feile enn ikke å våge å prøve.
Nå har jeg fått MOT TIL Å FEILE. Jeg tør å prøve å gjøre mitt beste og ta konsekvensene som de kommer. Hvis det går skitt, så må jeg finne ut hva som klikket og forbedre meg på det. Hvis det går bra må jeg glede meg over det.

For det har jeg nemlig også fått: MOT TIL Å GLEDE MEG over min egen suksess. Mot til å være kry av det jeg gjør bra og si: se på meg, dette klarte jeg. Jeg vet at mange er enda mye sterkere enn meg og kanskje ikke synes dette er så stort, 150 kg er bare oppvarmingsløft for dem, men jeg satte meg et mål og jeg nådde det, og det er jeg stolt av. Dermed har jeg også fått evnen til å glede meg med den som når sitt mål og løfter 90 kg selv om det bare er oppvarmingsvekt for meg.

Jeg har fått MOT TIL Å VÆRE ULEKKER. Jeg husker mitt første stevne. Det var i 2004, året jeg fylte 48 år. Jeg var en veletablert og respektabel firebarnsmor som skulle ut på sin første platting. Og det jeg kvidde meg mest for var å stå oppe på en scene foran en haug med folk i den utrolig lite flatterende drakten. Jeg hadde prøvd den foran speilet hjemme og jeg gremtes. Jeg så ut som en tulling. Tanken på å vise meg i den og stå der oppe, rød i fjeset, og stønne, brøle, rape og fise foran publikum skremte meg. Men jeg tok mot til meg og gjorde det, og da jeg var kommet opp, glemte jeg både tid og sted og dreit glatt i hvordan jeg tok meg ut.
Dette var lærerikt. Det er viktig for jenter å møte presset om alltid å være lekker, deilig, søt og sexy med mot til å si: bare et lite øyeblikk, jeg skal bli lekker igjen om en liten stund, men akkurat nå er jeg opptatt med andre ting. Jeg har annet å gjøre akkurat nå enn å bry meg om hvordan jeg tar meg ut!
Det er befriende å ha mot til å gjøre sin egen greie uten å bekymre seg over om en virker tiltrekkende eller frastøtende på tilfeldig forbipasserende imens.

I fortsettelsen av dette har jeg fått MOT TIL Å ELSKE MIN EGEN KROPP. Jeg synes den er helt fantastisk. Da jeg begynte å trene styrke i voksen alder, fikk jeg en skikkelig a-ha opplevelse. Hallo, det var dette jeg var skapt til å gjøre, det var dette som passet for min kropp. Jeg oppdaget at jeg hadde en idealkropp for styrkeløft, og det var første gangen i mitt liv at jeg hadde en idealkropp. Jeg er verken høy eller slank og har ikke passet inn i samtidens moteklær siden hippi-tiden. Men nå hadde jeg plutselig en kropp som andre misunte. At det stort sett var guttene som misunte meg var jo et lite skår i gleden, men likevel ...

Jeg har en topp kropp som jeg vil ta vare på og pleie med sunn mat og nok hvile, og som jeg vil høre på når den sender meg beskjeder, for den vet stort sett bedre enn jeg hva som gjelder.
Og hvis den får det den trenger, næring, hvile og tunge løft, da har jeg det bra. Og jeg slipper å gå rundt og se meg selv i speilet og prøve dietter, plastisk kirurgi, klyster og piller for at den skal bli ideell. Den ER ideell. Og de eneste vektproblemene jeg tar på alvor, er problemene med å løfte 140 i knebøy. Det er et vektproblem jeg ikke har klart å løse enda!

Men jeg skal klare det, for jeg har fått MOT TIL Å LÆRE. Jeg tør å si rett ut at jeg kan ikke alt, jeg har ikke greie på alt, jeg trenger hjelp og jeg skal prøve å tåle veiledning og korrigering. Jeg har tenkt å gå på´n igjen og ikke gi meg. Sånt blir det resultater av, dette-vil-jeg-bli-bedre-på innstillingen.

Jeg har fått MOT TIL Å VÆRE ANNERLEDES. Det må man i utgangspunktet ha for å bli styrkeløfter, for det er en annerledes sport. Og har du mot til å være annerledes, er du kommet langt på veg mot å tørre å være deg selv.

Å ha MOT TIL Å VÆRE SEG SELV er en stor ting, et mål som mennesker streber mot hele livet. Mot til å si: nei, dette er ikke meg, dette vil jeg ikke være med på. Eller: ja, dette vil jeg gjøre. Hvis ikke du vil være med får det bli din sak, jeg gjør det uansett. Jeg tør å ta mine egne valg på mine egne premisser.
Og har du mot til å være deg selv, HAR DU MOT TIL Å LEVE.

Styrkeløft har gjort meg modigere enn jeg var, og det motet har jeg nytte av ikke bare på plattingen men i alt jeg gjør. Jeg har rett og slett blitt en sterkere og mer selvstendig person av å drive styrkeløft.

Min kjenningsmelodi er blitt

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer,
ryggen rak og blikket opp, se det er bra.
Tåle slit og tåle smerte, tåle trange drakter,
slike jenter det vil gamle Norge ha.
Hold nå linjen der, intet sludder her, la dem se vi er av rette slag.
Bare lek, ja men av den skal fremtidskrefter vokse,
derfor er det alvor i vår økt i dag.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen,
alltid bedre om, og om, og om igjen.
Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen,
mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.
Ta nå ordentlig i, intet fuskeri, er da ikke vi mor Norges børn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne,
krefter som kan holde ut en alvorstørn.

Den ultimate kraftprøven. Det å finne ut nøyaktig på grammet hvor kroppens grense går. Det å kjenne at alle muskler og all vilje er konsentrert i ett øyeblikk. Det å klare å mobilisere alt. Det å være i så god kontakt med kroppen at du vet når du er trøtt, stiv, sulten, har vondt i en tå. Det å kunne overvinne smerte. Det å kunne bruke kroppen riktig. Kroppen er takknemlig hvis den blir riktig brukt og får riktig pleie.
Du oppdager plutselig at det er magemusklene som gjør at du kan gå oppreist og holde ballansen. At det er lårmusklaturen som er grunnlaget for et skikkelig benkpress. At det går ut over ryggen hvis du vrikker foten og halter. Hvilens betydning. Du får tydelig bevis på at hvile og næring gjør deg sterk. Det er ikke bare trening, men riktig pleie som skaper styrke. Den merkelige følelsen av å høre til i brorskapet og ha del i lidenskapen. Den berusende lyden av tunge skiver. Der smeller han på en skive - på med låsen - stangen er klar.

Knebøy.
Nå gjelder det å surre skikkelig. Beltet sitter. Kontakt i hele kroppen. Alle muskler våkne, ventende. Nå spørs det - nei, det er ikke noe spørsmål ... jeg skal! Dette klarer du! Dette er lett, dritlett. Bare én tanke i hodet: Jeg skal!
Under stangen. Grepet rundt stangen virker som et elektrisk støt. Du er koblet til. Ekstra kraft, ekstra energi å hente fra stålet. Stangen sitter, overkroppen avslappet, stangen sitter av seg selv. Hekt den av - DER - kjenner du tyngden. Ok, sånn kjennes det altså ut, her må du konsentrere deg. Én tanke, finne ballansen, finne den riktige stillingen. Oops! Nå gjelder det. Ingen frykt. Dette blir moro. To skritt bakover, ballanse, ballanse, riktig beinstilling, ikke for trang. Ikke kast bort tiden. Ok, der sitter den, kroppen er i ballanse, stangen sitter, NÅ! Pust dypt inn, fylle hele kroppen, den blir som en hydraulisk jekk. Stangen hviler på en søyle av luft som ikke kan falle sammen. Fest blikket, steady, steady. Rak rygg, blikket opp, skule på dommeren, har du tenkt å gi signal eller?? Nå får det briste eller bære.

Benkpress.
Benkpress er vanskeligst. Det er ikke et naturlig løft, det er ikke en naturlig bevegelse. Det er teknikk. Hvis du ikke klarer løftet kan det fort gå galt. På rygg under 100 i strupehøyde ligger du tynt an.
Jeg hadde aversjon mot benken ganske lenge. Jeg hadde fått den i vrangstrupen. Men "nu går alt så meget bedre". Videre grep og større styrke i triceps og skuldre har gjort løftene stødigere. Det blir lettere å holde linjen. Innta stilling, presse skuldrene ned, ikke spenning i nakken, hælene i gulvet, bue i ryggen, helspenn. Høyspenning - livsfare, more like it!
Avløft. Nei vent, først riktig grep. Hvor bredt? Er grepet kanskje for trangt? Skal jeg kanskje bruke håndleddsurringer? Håndleddene er det svake punkt her .... Ok, here goes.
Fylle på med luft, brystet opp, helspenn i resten av kroppen, stødig som fjell. Ned, ned, ikke falle sammen, STOPP! Dødvekt igjen. Å herregud, now what? Eksplosjon, sprenge stangen opp igjen. Armene får beskjed fra hjernen om at de allerede ER strake, før det har begynt å bevege seg en gang. Fiffig? Her nytter det ikke med noe "vennligst-strekk-armene" melding. Sanse armene som strake - og stole på refleksreaksjonen.

Markløft.
Ok, dette er idiotløftet. Her er det først og fremst snakk om råhet og vilje. Gå til stangen, ta tak og dra. Det eneste som forstyrrer konsentrasjonen er grepet. Holder grepet? Er fingrene sterke nok? Masse magnesium. Ta stilling, stå støtt, stangen helt inntil, vekke musklene, fylle på med luft, låse grepet. Låse grepet skikkelig og så ikke tenke mer på hendene før etterpå. Ryggen stiv, ryggen stiv, ned med baken - og så dra. Begynne å dra lenge før stangen rikker seg. Rette seg opp i jevnt tempo. Jevnt. Ikke rykk og napp, ikke hikste, ikke hakke, ikke nøle. Den skal opp, her er det jeg som bestemmer. Om jeg så skal stå her i hele dag, så skal denne stangen opp fra golvet. Dødvekt. Det er noe der. Dødvekt. Denne stangen bare ligger der og ser dum ut, den vil ikke rokke på seg, det er ikke noe momentum å dra nytte av, ikke i det hele tatt. Bare få den opp fra gulvet. Den skal!
Den rører seg. Videre. En centimeter til, over det kritiske punktet. Ikke gi seg, ikke slutte, den skal. Ikke slippe til tanken om at dette går ikke. Failure is not an option. Her er det jeg som bestemmer. Herregud, fingrene. Grepet svikter. Men nå har jeg den. Ryggen rak, skuldrene tilbake, blikket løftet - YESS!! Bøy knærne, stangen faller. Det smellet er verdens beste lyd. Smell i golvet etter et vellykket løft.

Blide Bente, livlige Linda og tankefulle Tone hadde stelt i stand et skikkelig fint jentetreff i helgen. Det er noen sabba damer! Kompetente og positive no-nonsense jenter. Bra jobbet!
Jeg er kjempeglad for at jeg meldte meg på. En hel helg sammen med en så flott gjeng av likesinnete kvinnfolk.
Noen hadde jeg truffet før.
Silje var der, vi hadde truffet hverandre i Haukelandshallen. Flott at hun stilte opp og deilig å høre en bergensk stemme også. Stå på, Silje.
Heidi og jeg begynner jo å bli gamle kjente etterhvert. Kjekt å treffes i Oslo for en gangs skyld, bare synd at hun må trene muttens alene i den teite Askøyhallen der de ikke kan få somlet seg til å ha åpent mer enn annet hvert jubelår. Det er et puslespill å få til et funksjonelt treningsprogram for yrkesaktive småbarnsmødre, men Heidi virker som en passelig innbitt dame så hun finner nok ut av det. Og så har hun jo tiden for seg ..
Noen kjente jeg av omtale.
Jeg så fram til å treffe Inger og da jeg omsider fikk hilse på henne holdt jeg uvilkårlig på å gå ned i et hoffkniks, men jeg klarte å ta meg i det i siste liten. For en idrettskvinne og for en representant for sporten!
De fleste fjesene var ukjente for meg.
Det var jenter fra hele landet, og for en språkinteressert norsklærer var det jo en opplevelse i seg selv å høre alle de ulike sprelske dialektene.
Det var vakre og målbevisste trøndere med et humør som var direkte smittefarlig. Og vakre jenter var det flere av.
Jeg måtte hele tiden smugtitte over på Kuresho som satt der og formelig strålte av skjønnhet og vitalitet sammen med sin allierte klubbvenninne Anita. Så små, nette og KRAFTIGE.
Og Synnøve da, for en holdning! Hadde jeg vært billedkunstner hadde jeg bedt henne stå modell til en skulptur.
Det kunne jo forsåvidt Hilde gjort også, frisøren med den uforskammet flotte magemuskulaturen. Blir man sånn av aerobic?
Apropos frisyre, jeg ble helt fascinert av Anitas artige hårfarge. Er hun lyshåret eller er hun mørk? Lurer på hva som står under "hårfarge" i passet hennes? Og blid til tusen. Finnes det sure styrkeløftere, tro?
Og så trollete Tone, da. Herlighet. “Engasjert” var jo bare fornavnet! Før jeg fikk sukk for meg kom hun viftende med utskrifter av minimumskrav og VM-resultater, og slo om seg med store ord som “stille lag”, “internasjonale stevner”, “veteran-VM”, “nordisk”, “du må jo bare..” Jeg ble helt tommelomsk i hodet. Men jeg må innrømme at veteran-NM i Bergen høres ut som en fristende fremtidsutsikt. For meg er jo det nærmest et internasjonalt stevne!

Og nå er det striskjorte og havrelefse igjen, eller rettere sagt benkpressskjorte og havregryn.
Det ble jo ikke 100% diett i helgen for å si det mildt. Og i dag skal jeg inn i den nye skjorten. Det kommer ikke til å bli noen fornøyelse. Jeg tror jeg må prøve å krisemaksimere med sauna i løpet at dagen, ellers kan det gå helt skeis. Jo før jeg kommer meg ned i 75 igjen jo bedre!

Det lar seg ikke nekte at styrkeløft er en særegen sport. Av mange grunner. Ta meg som eksempel. Det er ikke mer enn vel to år siden jeg var med på mitt første stevne, og jeg kjenner allerede flere verdensmestre i idretten. Personlig. Jeg tar meg ikke tid til å nevne alle sølv- og bronsevinnerne jeg kjenner. Jeg kan ikke se for meg hvilken annen sport det hadde kunnet inntreffe i. Neste gang jeg stiller til start, regner jeg med å bli assistert av en løfter som har konkurrert i VM. Jeg regner med å bli heiet på av en verdensmester.
Kan jeg se meg selv i langrennsløypa etter to års trening med Marit Bjørgen hoiende på sidelinjen? Egentlig ikke. Kan jeg regne med at Susanne Wigene kommer og knyter lissene mine neste gang jeg skal ut og løpe 5000 meter? Neppe.
Ikke fordi at Marit og Susanne er så høye på pæra. Det er bare annerledes i styrkeløft. Og det er ikke bare fordi det er en liten idrett og et lite miljø

Jeg har nettopp kommet hjem fra islandsmesterskapet i markløft. Jeg var påmeldt til å løfte, men det hadde fysioterapeuten sterke motforestillinger mot, så jeg bestemte meg for å lyde og stå over. Igjen. Nå er jeg skikkelig lei av å sitte på tribuner og se på at andre løfter. Men nok om det.

I den tyngste puljen var det påmeldt flere løftere som ikke ville risikert overvekt på flyet. For å si det med Inger Hagerup. Store sterke menn med barnlige blikk og brede smil. Som hadde trent og trent og nå skulle ut og konkurrere mot sine helter og forbilder. Fulle av entusiasme over å stå i rampelyset og bli heiet på. Jeg syntes det var et flott syn. Der stod de og trippet og besteg så plattingen med stor konsentrasjon og klare mål. Og der oppe stod det to nybakte verdensmestre og ventet på dem, klare til å laste stangen for dem og hjelpe på alle mulige måter innenfor regelverket.
Jeg er kanskje sentimental, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg ble rørt av synet. Jeg ble glad for at det finnes steder og idretter med så stor takhøyde at det er plass til alle innenfor samme arrangement. Her stilte hver og en med sine egne mål og forutsetninger og fikk nøyaktig samme behandling uansett medbrakt "bagasje".
Det er en dimensjon ved sporten som jeg synes det er verdt å snakke om og ta vare på.

NSF skal innenfor rammer satt av Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske komité, samt våre internasjonale paraplyorganisasjoner, arbeide for å utvikle styrkeløft som konkurranseidrett og mosjonsaktivitet på alle plan. Vårt mål er å gi et tilbud til alle som er interessert i styrketrening og styrkeløft tilpasset den enkeltes forutsetninger og målsettinger.

Vi vil arbeide for å vinne større aksept for styrkeløft som en attraktiv idrett, både for utøvere og publikum, og dokumentere at oppbygging og vedlikehold av kroppens muskulatur bidrar til bedre helse og velvære.

All vår aktivitet skal følge høye etiske normer allment aksepterte i det norske samfunnet, og våre miljøer skal være absolutt dopingfrie.

NSF vil gjennom NIF og internasjonale organer arbeide for at styrkeløft blir tatt opp på det Olympiske konkurranseprogrammet.

Norges Styrkeløftforbunds formål er å fremme styrkeløft og generell styrketrening i Norge. Herunder også å bidra til samarbeid mellom lagene og representere idretten internasjonalt.