THE BAR IS LOADED OPEN.

Borgermesteren i Stavanger inviterte meg til bankett. Det synes jeg var snilt av ham, jeg hadde ikke villet gå glipp av det.
Jeg stusset litt på "antrekk: business". Hva tar styrkeløftere på seg når de mener business? Jeg rotet i min rikholdige reisegarderobe og fant noe som jeg trodde kunne passere. På hotellet hadde María fått på seg en særdeles kledelig kjole og høye hæler og trente på å gå damete.

Festen ble holdt i Stavanger Forum. Der var det dekket og pyntet og på veggen hang et alvorlig kvinnemenneske og leste opp sikkerhetsforskrifter som en flyvertinne før avgang. Vi var derfor forberedt på det verste og visste hvordan vi skulle forholde oss i tilfelle brann eller bombetrussel. Jeg tror forresten at bombetruere ville tatt skrekken og snudd i døren, makan til bredskuldret forsamling av muskelbunter har jeg aldri sett.

Maten var fin og vinen velvalgt. Breiflabb med urter i forrett. Vi fikk ikke brød til. Det var ikke borgermesteren sin feil, brødkurven havnet foran Hjalti. Kylling med godt fyll, Panna cotta med bringebær, kaffe avec. I det hele tatt, god mat og hyggelig selskap. Praten gikk om bruk/ikke bruk av kloss i benktrening. Sære greier!
Tradisjonelle taler og takking og klapping og premieutdeling for de utroligste ting. Videoopptak av tunge løft  i bakgrunnen. Det var morsomt å se hvordan publikum rettet ryggen og stønnet i takt med løfteren på TV. Maria trippet opp på scenen i sine høye hæler og hentet beviset på Islands prestasjoner. De kom foran Holland til Mitas store irritasjon.

Etter maten var det hyggelig å treffe de norske jentene og klappe dem på ryggen og høre dramatiske historier om det som hadde foregått bak kulissene, skjult for våre øyne. Spenningen over for denne gang og resultatene formidable. De norske jentene ble nummer to i poengsammendraget, 3 poeng bak USA. Verdens (nest) beste damelandslag. Jeg tar av meg hatten!

Inger var stilig med oppsatt hår og presenterte meg for familien. Heidi var i hundre og i oppløftet stemning etter gull i mark og sølv totalt. Hun fortalte meg at trenerne hadde løyet da hun gikk ut i siste markløft. Hun trodde at hun skulle løfte 197,5 og syntes det kjentes litt tungt ut, men ikke fa´n at hun skulle gi seg. Dette hadde hun klart før. Og så viste det seg at hun hadde 205 på stangen og løftet seg til gullmedalje. Sånn kan det også gjøres!

Hildeborg strålte i kveldens dristigste kjole. Bente var blikkfang i rødt. Jeg observerte en fyr gå rett inn i en potteplante fordi han ble så distrahert av den flotte ryggen hun viste fram. Tone var sitt vanlige rolige jeg. Hun ser ut som om hun har full kontroll uansett. En verdifull egenskap.

Og så er det over. VM i Stavanger som alle disse menneskene har hatt blikket festet på i flere år. Det må være en tomhetsfølelse, men forhåpentligvis en god følelse. Resultatene var gode. Anita var også fornøyd til tross for flopp i benken. Min debut i VM, en fantastisk opplevelse. Dette ville jeg ikke ha vært foruten. Sa hun.

Nå er det på tide å få disse flotte jentene på islandsbesøk. De ville ta seg bra ut som gjesteløftere i et islandsmesterskap. For ikke å snakke om i den blå lagunen etterpå!

TEAM HILDEBORG

Sånn skal det være. Charterbusser til styrkeløftstevner. Sauda gikk mann av huse for å se Hildeborg bli verdensmester. Alle som kunne krype og gå. Det var ikke alle som kunne gå forresten.
Uniformerte i t-skjorter med Team Hildeborg på ryggen og bilde av heltinnen i aksjon på brystet. Stilig.
De stilte med flagg og faner, trommer og lurer, skilt og bannere. Jeg synes jeg hører bjeller, sa María og så seg forbløffet rundt etter en ku. Det tok helt av da Hildeborg stilte i sitt første løft. 255 kg. Det var et sikkert og godt løft. De store jentene var i gang. Hildeborg endte med norsk rekord, 265 og gull i bøy.

I benken tråkket hun til med 185 og vant lett. Alle klappet og jublet og reiste seg for å puste ut før markløft da speaker ropte oss tilbake til tribunen. Hildeborg hadde bedt om fjerdeløft, forsøk på ny verdensrekord. Byggmesteren av Stavanger idrettshall skal ha all ære. Taket holdt! Men det kan ikke ha vært mye om å gjøre. Folk rundt meg gikk helt av skaftet. Jeg er sikker på at lufttrykket hadde innvirkning på løftet. Stangen fór til værs, tre hvite lys og  ny verdensrekord. Hildeborg forsvant raskt bak teppet og leverte tilbake frokosten. Kanskje ikke den beste oppladning til markløft. Hun fortalte meg senere at hun hadde vært mest bekymret for at hun skulle komme til å spy over stang og dommere og kanskje til og med publikum. Det skulle tatt seg ut! Men det gikk bra.

Mark er ikke hennes sterkeste side, der må hun treffe 100% for å få det til. Det andre løftet var mislykket, og nå måtte hun perse og ta 210 i siste forsøk. Team Hildeborg trådde støttende til. Det var en sånn skriking og hoiing at småbarn ble skremt til gråt. De var ikke vant til å se mamma og tante og bestemor oppføre seg sånn. Det holdt, løftet var godkjent.
Nå måtte vi vente og se hvordan det gikk med O´Donnell. Skjebneløftet. Jeg turde nesten ikke å se på. Det så ikke bra ut. Stangen kom opp, hun dro og dro og dro - og så dro hun ikke mer. Halvannen centimeter før toppen måtte hun gi seg. Det var så tydelig ugyldig at publikum ventet ikke på dommeravgjørelsen, men jublet hemningsløst.
Jeg overhørte en samtale i heisen etterpå. En asiatisk herremann til en kollega: Nå har jeg vært med på alle store stevner i årtier, men maken til dette har jeg aldri opplevd.

Hvis ikke alle jenter i Sauda begynner med styrkeløft nå så skjønner jeg ingenting.

KOM IGJEN AUÐUNN!

Lørdagen kom med det samme ufyselige været som hadde vært hele uken. Vi dro avgårde tidlig og denne gangen fant vi fram på første forsøk. Vi fikk til og med parkert på lovlig vis. Mari ble med frivillig. Hun hadde sittet med meg hele fredagen uten å få nok. Ikke særlig sportsinteressert, men dette syntes hun var kult. Hun hadde blitt med på hotellet kvelden før og fulgt med da Auðunn bestilte middag. Er han så kresen? hvisket hun. Ikke salt, ikke saus, ikke ditten og ikke datten? Er han allergiker med nervøs mage? Nei, sa jeg. Han forbereder seg på innveiing i morgen tidlig. Hun gjorde store øyne.

Det var godt frammøte i hallen. Vi slo oss ned på reserverte plasser fremst. Maria dro opp flagget og jeg kjøpte klappere så vi kunne lage litt bråk. Jeg hadde tatt på meg Kraft-skjorten min og spente brystkassen som bare det så folk skulle se merket. Det ante meg at dette var dagen for å late som om jeg var islending. Spenningen steg. Jeg lyttet til samtalene rundt meg. Det var som å høre engstelige foreldre snakke om sin nyfødte sønn. Hvor mye veier han? Sov han godt i natt? Har han spist skikkelig?
Ærlig talt!

Fjorten deltakere av ulike slag stilte til start. Det var klart at Auðunn kom til å kjempe i toppen. Gullet var innenfor rekkevidde. Blant konkurrentene var Asbjørn Randen som hadde skumle hensikter og hadde tenkt å bli første nordmann over tonnet i total. Jeg tror det var formannen i Randen-supporters som satte seg bak meg på tribunen. Han veivet med en tromme fem centimeter fra øret mitt.

Det var lett å følge med på det som foregikk. På en skjerm kunne vi se alle tallene og beregninger om total utfra gjeldende meldinger. På en annen skjerm så vi det som foregikk på plattingen med repriser og i langsom kino. Et kamera hang over plattingen så vi kunne se benkpresserne rett i øynene. Artig synsvinkel.

Startskuddet gikk.

Det var tydelig at engelskmannen hadde tenkt å vinne knebøy. Han startet med verdensrekord masters 410. Litt av en squatter. Han kjørte bred beinstilling, nærmest sumostil. Nå fikk vi se hvor stort forsprang han ville få. Han så ikke ut til å ha så mye å fare med i markløft. Han endte på 435 og hadde 40 kg forsprang på vår mann.

Auðunn inntok plattingen som den personifiserte selvsikkerhet. Skjegget og fæl og farlig. Sterkt av konkurrentene å  ikke stikke til skogs bare ved synet. Han virker alltid så utrolig rolig, konsentrert og solid. Det er som om man kan legge hvilke byrder som helst på de brede skuldrene og han vil bære dem. Løftene var solide og flotte. Trommeslageren bak meg stønnet. Ingen svakhetstegn å spore hos islendingen. Asbjørn Randen begynte bestemt og tok også 395. Det holdt til bronse bak Clive og Auðunn.

Så var det benk. Japaneren Midote hadde store planer. Han startet på 310 og gjorde to forsøk på ny verdensrekord. Det gikk ikke. Mannen hadde en særegen kroppsfasong. Armene var  uvanlig krokete. Nå ser ikke jeg så veldig godt, men var de armene rettet ut i slutten av løftet? For meg så det ikke ut som om han startet og avsluttet løftene sine i samme posisjon. Jeg tror jeg må ta en titt på opptaket fra stevnet. Åkke som er vant han, 22,5 kg foran nummer to og 30 kg foran Auðunn som satte islandsk rekord uten tydelige problemer. Alle løftene gyldige til tross for en japansk dommer som hadde satt fingeren fast på den røde knappen.

Da gjenstod bare markløft. Det gikk mot en duell mellom Auðun og Henry Clive, men det ble aldri noe av duellen. Det liknet mer på kattens lek med musa. Jeg syntes nesten synd på engelskmannen. Auðunn begynte med å senke begynnervekten sin kraftig, og siden holdt han seg der, 2,5 kg foran Clive som strevde febrilsk uten å lykkes. Da han bommet på 330 var det klart at vi hadde fått en islandsk verdensmester for første gang på 15 år. Randen hadde brutt 1000 kg-muren spektakulært i andre forsøk. Trommeslageren gikk amok. Nå var det kamp på liv og død om bronsemedaljen. Tony Cardella hevet listen fra 332,5 til 365 og kom seg over. Dermed snappet han bronsen foran nesen på Asbjørn som var 25 gram for tung. Overvektig er et relativt begrep.

Auðunn gikk fluksens opp til 365 også og fikset det greit. Det er lenge siden jeg har sett en så glad mann. 1040 kg og verdensmester. Gull, sølv og bronse i grenene. Ni gyldige løft. Kan det gjøres bedre?

Maria pigget  avgårde med flagget og jeg tørket tårene. Jeg oppdaget at jeg hadde mistet stemmen. Det er sjelden jeg mister kontrollen, men det hadde jeg tydeligvis gjort der. Jeg må ha skreket av full hals uten å være klar over det.

Medaljeseremonien var selvfølgelig en nytelse for den islandske gjengen. Det er ikke ofte Ó Guð vors lands spilles ved slike anledninger. Auðunn kastet buketten rett i fanget på Mari. Nå står den og pynter opp hjemme hos min bror.

A LONG EXPECTED PARTY

Hvis jeg hadde visst at det var så gøy å feire femtiårsdag hadde jeg gjort det for lenge siden. Mange år siden!
Det var gått to og et halvt år siden María og jeg bestemte at vi skulle feire 9. november 2006 sammen i Stavanger. Og vi holdt ord.
Med en gang jeg oppdaget at femtiårsdagen min falt sammen med VM i styrkeløft bestemte jeg hvordan jeg skulle feire.

Håvard inviterte meg til å komme og bo hos dem, og ikke nok med det, han inviterte mamma og pappa også. Da Mari hørte det, bestemte hun seg for å komme. Så hele min norske familie samlet seg på Kvernaland. Det satte jeg pris på.

Dagen opprant med pøsregn og sur vind og jeg våknet som femtiåring i sengen til Vegard. Han hadde lånt den bort til tante på betingelse av at jeg ikke sprayet for mye parfyme på rommet. Vi planla kakefest til kvelds, og så dro jeg avgårde til hallen.

Der husket alle på dagen min og kysset og klemte til den store gullmedaljen. Det hadde jeg ikke ventet, de hadde vel annet å tenke på akkurat da. Klasse - 75 stod på programmet og nå skulle Inger endelig ta hjem gullet. Maria var påmeldt i den klassen også, litt over 70 kg og lettest av alle. Nå var dagen her og for seint å angre. Dagen vi hadde bestemt at vi skulle oppleve sammen i den første ordentlige samtalen vår i Stevegym.

María momset bananer og var målbar på Richter-skala. Hun svarte i hytt og pine når jeg snakket til henne. I god tid forsvant hun bak kulissene sammen med sine assistenter. Mita og jeg gikk i gang med å bite negler.

Så braket det løs.

Ifølge startlisten skulle María ut som nummer to. Plutselig så jeg at tyske Eva Maria Gall hadde satt opp startvekten sin. Det var ikke siste gang vi hørte fra henne. Hun må ha gjort forandringen i aller siste liten og av en eller annen grunn fikk det islandske teamet ikke vite det tidsnok. Linda satt i mikrofonen og ropte på María Guðsteinsdóttir igjen og igjen. Men hun viste seg ikke. Mita og jeg var kommet opp til albuene i neglebitingen. Dette var ingen god begynnelse. Som vanlig hadde Maria startet konservativt, og nå turte hun ikke annet enn å gjenta 155 som hun skulle ha gjort unna med én gang. Det gikk bra og tredje løft også. Men hun hadde en god del på lager som hun ikke fikk vist fram. Det er alltid fortærende. Hun endte på 165, samme vekt som Gall. Inger vant sikkert med Ingunn på hjul.

I bekken tangerte María persen sin. Det er bra i ny benkpressskjorte i sitt første VM. Hun tok 105 og havnet på fjerdeplass. Inger vant igjen overlegent med 142,5 og Ingunn i hælene. Det var tydelig at de hadde tenkt å dele medaljene mellom seg søsterlig.

Så var det markløft og nå satte vi oss opp i setene og rensket stemmene. Vi regnet med at Inger og Ingunn kom til å krangle om gullet og sølvet, men bronsen var innenfor rekkevidde for Maria. Hun begynte på 185. Jeg syntes det så tungt ut, men hun sa selv at hun hadde hatt full kontroll. Så tok hun 195 enstemmig gyldig.

Jeg hadde håpet at det skulle holde, men nå spratt hun der Gall fram igjen som troll av eske og meldte 197,5. Maria prøvde først og klarte det ikke. Så kom Gall, og med skam å melde ønsket henne alt ondt. Ikke særlig sportslig, men til mitt forsvar må jeg si at det er ikke hver dag jeg har venninner som kjemper om VM-medalje. Hun fikk stangen opp, men jeg syntes det så litt grumsete ut. ønsketenkning sa dommerne. Dermed ble det bronse til Tyskland og fjerdeplass til Island med minst mulige differanse. Surt. Men Maria gjorde en fin innsats til ære for land og folk. Gav alt hun hadde og gikk rundt de neste dagene med blodskutte øyne som bevis på det. 

Inger vant sikkert på ny masters1 verdensrekord, 592,5 kg. Hun er helt rå - som noen kaller det. Hardkokt ville jeg heller sagt. 45 år og stadig forbedringer på gang. Hvordan er det mulig? Hun fortjener sin plass i Hall of Fame. Kronprinsesse Ingunn gjorde en kjempeinnsats og fortjente sølvet.
Vi tok godt imot Maria som var skuffet og fornøyd i forvirrende blanding. Glad for at det var over og stolt over å ha gjennomført. Det er ikke alle som har vært med på VM og slåss om bronsemedalje så blodet spruter.

Vi fikk oss litt mat og inntok plassene for å se på - 82,5. Der stilte Heidi Hille til start og det er alltid moro å følge med henne.  Temperamentsfull og energisk dame. Full guffe. Nå hadde hun fått litt å bryne seg på, for Lian Blyn hadde flyktet fra Inger og opp i - 82,5 og var favoritt.

Alternativ trening

Mennesket er skapt til å bevege seg. Barn som ikke får tilstrekkelig anledning til å bruke kroppen sin fritt blir hemmet, ikke bare fysisk, men også i sin mentale utvikling. For barn med lese- og skrivevansker har det vist seg å være nyttig å lære å sykle eller trene opp andre fysiske ballansekunster. Det burde ikke komme som noen overraskelse.

Jeg har av og til lurt på hva det innebærer å være alvorlig bevegelseshemmet. At det byr på store praktiske problemer sier seg selv. Men hvilken innvirkning har det på et menneskes mentale og kognitive utvikling å ikke kunne prøve ut ting med kroppen. Hvordan blir personlighetsutviklingen endret når du ikke kan delta i sosiale aktiviteter som medfører bevegelse?

Det å bevege seg sammen med andre skaper nærhet og kontakt mellom mennesker. Jeg har arrangert et utall klassefester og foreldretreff oppigjennom mine barns skoleår, og der har jeg lært det. Når elever og foreldre kommer sammen i klasserommet for å ha det moro, er det bare én ting å gjøre: få folk til å reise seg og røre på seg. Det kan være så enkelt som hode-skulder-kne-og-tå, onkel-knute-leken, stafetter der du skal skyve en appelsin foran deg med nesen, eller i praksis hva som helst. Det må være noe som er så enkelt at alle kan klare det, det må være så sprøtt at det går an å le av det og det må være så uvanlig at ingen “kan det” fra før. Alle deltakerne, barn og voksne, må stille på like linje, må være rede til å ta sjansen på å dumme seg ut en smule. Da har man straks firt litt på forsvarsmekanismen som vi til vanlig omgir oss med, vi har sluppet de andre litt mer innpå oss og fortsettelsen blir lettere. Av og til er det én pappa eller én mamma som ikke vil være med. “Nei, dette er for dumt. Det er under min verdighet å strekke armene over hodet og late som om jeg er et tre!” Og jeg tenker: så mye du går glipp av hvis du hele tiden skal ta deg selv så høytidelig.

Arrangementskommitteen på jentetreffet hadde forståelse for dette, og la inn alternative bevegelsesaktiviteter i programmet. Hovedgevinsten var økt fortrolighet mellom deltakerne, isen ble brutt. (... litt for bokstavelig kanskje: kulestøtet ble uforvarende lagt til en kunstisbane...)

Vi begynte med trefemtedelskamp.

Baklengs kulestøt var første programpost. For meg, med mine suspekte skuldre, var det kanskje ikke den helt ideelle øvelsen, men noen fikk jo taket på det. Det gjelder å slippe kulen i akkurat riktig øyeblikk så den fortsetter i den banen som fører lengst avgårde. Hvis du slipper for tidlig, får du kulen i hodet. Hvis du slipper for sent, får du den i ryggen. Enkelt prinsipp.

Så var det stille tresteg. Nåja, “stille” og “stille”, fru Blom. Latterbrøl og mer eller mindre fintfølende og oppmuntrende tilrop ødela jo litt av stillheten. Denne øvelsen likte jeg så godt at jeg tror jeg kommer til å inkludere den i mitt alternative treningsopplegg. Den krever både spenst, eksplosivitet og ballanse. Jeg var ganske paff over å oppdage hvor dårlig ballanse jeg egentlig hadde, jeg måtte stadig vekk ta et lite ekstrahopp for ikke å falle. For mitt vedkommende ble det nærmest “stille firsprang”.

Den siste øvelsen var jo helt kokko. 40 meter sprint er i utgangspunktet langdistanse for en styrkeløfter. Og vi skulle starte med å legge oss flate. Begynne med å gå på tryne rett og slett!
Det passet meg utrolig dårlig, de andre var jo halvveis til mål før jeg var kommet meg på beina, men moro var det lell. Stor stemning.

Dagen etter hadde vi igjen en alternativ treningsøkt, denne gangen innendørs, delvis til musikk. Musikk er uunnværlig for å skape glede og samhørighet. Selv styrkeløftere kan bli fristet til å hoppe rundt og løfte knærne og sveive med armene. Det krever ganske mye koordinasjon også å skulle bevege både bein og armer på samme tid i takt med musikken, jeg tror det kan være en fordel for en del av oss at vi får stå i ro og tenke på én ting av gangen mens vi løfter!

Budo og fitness gym, Vasa.

Jeg fant det. 
Det lå i andre etasje. Trappen opp var smal og mørk og tvilsom. 
Men resepsjonisten på det eksklusive hotellet hadde jo anbefalt det, så det kunne vel ikke være så ille.

Jeg måtte gjennom en glassdør som var dekket av plakater. Bak en høy disk satt en ung mann uten hår i ettersittende T-skjorte og snakket i mobiltelefon . Han hadde  ring i øret og dramatiske tatoveringer på  massive underarmer. Jeg er kommet til rett sted, tenkte jeg tilfreds. Ingen tvil.
Gymmet holdt til i noe som så ut til å være en vanlig leilighet med et utall rom i standard familiestørrelse. Dørene var tatt ut, så det var grei passasje. Alle rommene var fullpakket av apparater og vekter på kryss og tvers. Et tjuetalls ungdommelige menn holdt på. Bak en lukket dør lød det hard musikk og en kvinnestemme som ropte på finsk: yksi-kaksi-kolme. Dunk-dunk i gulvet. Jentene hadde aerobictime. Typisk. Som vanlig menget jeg meg med guttene. Lett knebøy og rygg stod på programmet.

Et velbrukt stativ stod lengst inne i den borterste kroken. Her var det bare å senke stativet og laste på og sette igang. Jeg følte meg på hjemmebane.

- - - - - - -

Det gikk i døren.

Den unge mannen så opp. En godt voksen kvinne i oransje ullkåpe stod foran han og så seg usikkert rundt. Hun rakk såvidt opp til disken. Han kastet et blikk på klokken. Halv ni. Da han tok kvinnen nærmere i øyesyn, så han at hun var i god stand. Den oransje kåpen strammet over brystet. men han merket seg at hun ikke var andpusten etter den bratte trappen."Moi", sa han og la fra seg mobiltelefonen. "Hei", sa hun og tok et skritt nærmere. Hun så på han gjennom små brilleglass. "Går det an å få kjøpt en enkelt time?" Hun hadde en dialekt han ikke kjente.  "Ja," sa han og bladde opp et informasjonsark. "Det koster 7 euro." Hun betalte med en femtilapp.

Da hun hadde fått vekslepengene, forsvant hun inn i garderoben, og et øyblikk etter kom hun ut igjen med en vannflaske i hånden og et målbevisst uttrykk i ansiktet. Hun skuttet på skuldrene og forsvant inn i det borterste rommet. Den unge mannen reiste seg fra krakken og ruslet etter. Han begynte å rydde i opp i skivene ved smithmaskinen mens han holdt øye med henne. Han kunne se at hun gikk løs på knebøystativet borte i kroken. Det så ut som om hun visste hva hun holdt på med. Han oppdaget at han ikke var den eneste som var nysgjerrig.  De andre hadde satt ned tempoet og kastet stjålne blikk i speilet. Middelaldrende damer i knebøystativet var ikke noe vanlig syn tidlig på morgenkvisten.

U/J/Vet - NM 2008

Da er U/J/VET-NM over og det gikk akkurat så bra som jeg hadde håpet. Å trene for noe i månedsvis og så faktisk levere når det gjelder, er en god opplevelse. Jeg følte at jeg hadde noe å bevise. Her hadde jeg deltatt på to jentetreff og satt opptil flere norske veteranrekorder uten noengang å ha vist mine landsmenn at jeg faktisk kunne løfte. Jeg følte at det var på tide.

Etter mitt „comeback“ på islandsmesterskapet i april, satte jeg kursen for VET-NM i Ganddal og fortalte Gud og hver mann om mine planer som en forsikring mot å feige ut. Jeg innså at jeg måtte konsentrere meg om teknikktrening for jeg hadde ikke tenkt å reise helt til Norge for så å ryke ut pga ugyldige løft. Særlig knebøyteknikken hadde rom for forbedringer. På islandsmesterskapet fikk jeg tilsammen bare to hvite lys i bøy. Heldigvis var begge lysene i det samme løftet!

Så jeg satte igang og konsentrerte meg om teknikken både i bøy og benk. Det ble ikke like tunge løft og ergo ikke full styrkeuttelling, men det får komme senere. Jeg tok også flere treninger med ustyr, og det var veldig nyttig. Det må jeg fortsette med. Særlig i bøy tror jeg det er mye å hente på regelmessig drakttrening.

Jeg trente en del sammen med Maria som skulle til VM i Canada. Hun har neimen ikke mye støtte rundt seg, og må ordne absolutt alt sjøl. Hun står på.
Vi tok bl.a. tre turer sammen til Akranes og trente benk sammen med Jakob, formann i styrkeløftforbundet og benkspesialist. Det var supernyttig. Plutselig var 85 kg blitt en sikker tyngde. I bøy gikk det ikke like bra. Det var ikke før jeg fikk en „privattime“ med Maria og Klaus at jeg fikk jobbet inn riktig beinstilling og ikke minst riktig tempo i løftene.

Det islandske cupstevnet skulle gå to uker før NM, så jeg bestemte meg for å bruke det som en generalprøve. Maria, entusiastisk som alltid, tilbød seg å hjelpe meg. Jeg møtte ultrakonsentrert til stevnet for å perfeksjonere teknikken først og fremst. Og det ble en dundrende suksess. Ikke bare fikk jeg 9 gyldige løft – jeg fikk 27 hvite lys. Stikk den!
Og jeg forbedret meg i alle grener og tok den beste benkserien noensinne. Nå følte jeg meg rimelig klar for en norgestur. Jeg hadde meldt meg på gjennom Odin SK, avtalt innkvartering hos Håvard og fått Freyr Aðalsteinsson til å assistere meg. Han skulle løfte selv om fredagen og jeg om lørdagen, så det passet jo fint. Det var 12 dameløftere påmeldt, derav 4 yngre veteraner og én eldre veteran – yours truly. Både Tone og Inger var med, og det syntes jeg satte en ekstra spiss på det. Tone gjorde comeback og hadde som mål å kvalifisere seg til NM. Inger var på veg hjem fra VM-gull og verdensrekord i Canada. Jeg syntes det var stas å være med på samme stevne som henne i det hele tatt. Jeg følte meg litt som en amatørgolfer som plutselig befinner seg i pulje med Tiger Woods. Uten sammenlikning forøvrig.

Jeg var innom stevnet på fredagen og så på gamlekara. Det var hyggelig å treffe igjen flere gamle kjente og gledelig å bli gjenkjent og godt mottatt av mange. Jeg tok en titt på forholdene som så veldig fine ut, traff Frey like før han skulle i ilden og fulgte med han sette en hel haug med islandske veteranrekorder. Det led på kvelden, og jeg kjente at det hadde vært en lang dag, så jeg ringte til Håvard som kom og hentet. Han brakte og hentet hele helgen. Heldigvis var stevnestedet ganske nærme Rydningen. Jeg gikk tidlig til køys etter å ha pakket vesken nøye og dobbelsjekket at alt var på plass. Innveiingen skulle starte klokka 8.00, så det var ikke grunnlag for den helt seine kvelden.

Jeg var ikke nervøs i det hele tatt, det var helt merkelig. Jeg var så bestemt på hva jeg skulle gjøre at det var ikke rom for nerver. Jeg var fullstendig fokusert på ”arbeidsoppgavene”, som jeg har hørt toppidrettsfolk si. Jeg hadde gått gjennom løftene så ofte i hodet at jeg syntes jeg kunne dem utenat. Nå var det bare spørsmål om å gå ut på plattingen og gjennomføre dem.

Neste morgen var det tidlig opp og av sted. Jeg var møtt utenfor hallen ti på åtte, sammen med Tone Ingebriktsen og Freyr, som var ukarakteristisk presis til en islending å være. Han har tydeligvis bodd lenge i Norge. Etterhvert kom det flere til, og til slutt også nøkkelpersonen så vi kom oss i hus. Så var det kø foran innveiingen, litt nervøs stemning. Linda satt ved vekten og hvisket, hun hadde mistet stemmen. Jeg hvisket uvilkårlig tilbake at jeg hadde tenkt å starte med 110 – 75 – 120. Så var det utstyrsjekk og innstilling av høyde, frokost og kaffe. Jeg overlot rolig kontrollen til Frey. Han fløy rundt og sjekket og dobbelsjekket og fulgte med på tiden. Jeg hadde forhåndsbestemt  oppvarmingsløftene for første gang i mitt liv. Vanligvis har jeg bare gjort det mer eller mindre tilfeldig. Men nå visste jeg hva jeg trengte.
bøy: 20 – 40 – 60 – 80 m.knebind – 100 m.drakt – 110.
benk: 20 – 40 – 60 – 70 m.skjorte
mark: 60 – 90 – 110
Det var veldig fine oppvarmingsmuligheter og god plass, så jeg kunne følge mitt eget tempo og spre tingene mine over et stort område så Freyr måtte løpe rundt og rydde etter meg. Det lå strødd bananer over hele området som i et apebur, så det var ikke bare jeg som slo meg løs.

Jeg gikk på det første løftet med dødsforakt. Jeg visste hvor viktig det var, det var NÅ det måtte gjøres, men jeg var så sikker på at jeg visste hva jeg skulle gjøre at jeg hadde full kontroll og tok meg god tid. Det gikk bra, men det manglet litt på tempo og jeg fikk et rødt lys, med gyldig. Jeg var inne! Jeg meldte 117,5 som var lett, 3 – 0. Og så meldte jeg 125 og ny norsk rekord for aldersklassen. Jeg satt og konsentrerte meg med musikk på øret. Etter at jeg hadde klart å slå på mp3-spilleren. Jeg hadde den merkelige opplevelsen nok en gang at løftingen reduserte min mentale kapasitet dramatisk. Det tok meg lang tid å finne ut hvordan det nå var jeg skulle slå den på. Det er ikke rart styrkeløftere trenger assistenter i mesterskap. Ellers hadde de vel  ikke klart å finne veien til plattingen engang.

Musikken hadde god effekt. Det var den samme som jeg bruker på trening, og den hørtes kjent og hjemmekoselig ut og fjernet absolutt all sceneskrekk. Jeg gledet meg til det skulle bli min tur så jeg kunne gå løs på 125 og KNUSE det! Det gikk veldig greit. Et rødt lys igjen, manglende tempo på nedturen, men veldig lett opp igjen. Jeg kan klare mye mer i bøy, det er jeg sikker på.
Men – under over alle under – jeg var ferdig med bøy etter tre gyldige løft og akkurat den serien jeg hadde planlagt på forhånd. Ny pers, norsk og nordisk M2 rekord.

Så var det av med drakt og vekk med knebind. Fram med skjorte og singlet mens jeg gumlet Snickers og drakk vann. Juniorguttene skulle bøye, så vi hadde god tid. Jeg følte meg helt ovenpå.

Jeg varmet opp og gledet meg. Gledet meg mest til å prøve meg på 85 igjen, jeg hadde ikke planer om å prøve på mer enn det.
Freyr hadde sin fulle hyre med å få på meg skjorten, den er ikke beregnet på mine svulmende former, men det gikk da til slutt. Jeg hadde kjøpt ny singlet hos Stian dagen før, nå skulle den innvies.

Jeg startet i 75 som egentlig var for lett. Jeg fikk et rødt, jeg tror det er på tide å heve åpningsvekten i benk. Men det var gyldig og jeg var igang. Jeg tok 80 i andre, tre hvite og ultralett. Jeg hadde ingen planer om forbedring i benken. Jeg burde kanskje ha bedt om 87,5 og jeg tror nok at jeg hadde klart det. Men målet var 85 og gyldige løft, så jeg valgte å holde igjen. Jeg ville gjerne overbevise meg selv om at 85 er et sikker løft. Det ble tre hvite med et 100% løft. Freyr var imponert.

Det var det. Da var det god tid til å legge seg under teppet og samle krefter til markløft. Jeg kunne nesten ikke tro det. Jeg hadde gjennomført akkurat det jeg hadde planlagt på forhånd.
Jeg hadde ikke fulgt med de andre underveis, bortsett fra Tone som satt ved siden av meg på ”venterommet” sammen med en hel stab av assistenter. Hun var blidere og blidere for hver gang hun kom tilbake fra løftene sine, så det var tydelig at det gikk veien. Inger vimset fram og tilbake og stakk ut på plattingen og løftet litt i ny og ne. Uten ustyr, med feber og til stor applaus. De unge jentene, med Tutta i spissen, imponerte.

Jeg hadde bestemt meg for å drite i drakten i mark, i overført betydning vel å merke.
Jeg ville løfte i min nye singlet, og jeg ville løfte 135. Jeg hadde vurdert 115 – 125 – 135, men valgte 120 – 130 – 135. Da ville jeg i alle fall få 130 om jeg ikke skulle klare 135.
Jeg varmet opp. 110 kjentes foruroligende tungt ut. Jeg tok meg sammen og gikk ut og løftet 120. Jeg syntes jeg måtte ta litt i.
Bare rolig, sa Freyr. Åpningsløftet kjennes gjerne litt tungt ut for det er så lenge siden du varmet opp. Det neste blir lettere.
Og han hadde rett. 130 var et sikkert og kjekt løft. Kjempegøy.
Freyr og Jan Sjøl (sic!) stod og diskuterte da jeg kom ned igjen. Ta 140, sa de. Det der var så lett. Ja det er lett for dere å si, sa jeg. Det er jeg som skal løfte det. Jeg tar 135. ”Ok. Þú ræður,” sa Freyr på islandsk. Jeg merket det til min forbauselse at det var veldig fint å ha en islandsk hjelper. Islandsk er mitt løftespråk.  Jeg kan ikke løfte på norsk!

135 var et klokt valg. Jeg måtte slite litt. Jeg hadde kanskje klart 137,5, men ikke mer uten drakt. Da ble det 345 sammenlagt, nye perser, norske og nordiske M2 rekorder og 9 gyldige løft. Jeg var kjempefornøyd. Det kunne ikke vært bedre.

Nå skal jeg ha meg en ny benkskjorte, alle lo da jeg trakk fram den gamle Inzerskjorten. Og så skal jeg begynne å trene hamstring og rygg. Stiff og dips. Nå er det styrken det gjelder. Jeg skal tilbake til 150 i mark og 140 i bøy. Snarest!

Takk til Maria, Klaus og Kobbi. Håvard og familien. Og sist men ikke minst Freyr.

Odin SK

Jeg er medlem av Odin SK i Bergen. For å være registrert i NSF må jeg ha en norsk klubb, og Odin var mest nærliggende - selv om den jo ligger litt langt fra mitt bosted i Reykjavik....
Jeg tror jeg gjorde et godt valg.  

Odin SK ble stiftet 20. oktober 1992 av Robert Øren, Eirik Storebø og Øyvind Askeland. Bra jobbet, karer.
Det eneste jeg stiller spørsmål ved er: Hvem fant på at klubben skulle hete Odin??

I min bevissthet var Odin egentlig en halvblind pingle som stort sett satt i høysetet sitt og drakk mjød og hørte på nyhetene. Han hadde som kjent to ravner som fløy rundt og frittet ut folk - Hugin og Munin. Innimellom kvad han et kvad, gjerne et skrytekvad om seg selv.
Det var sønnen hans, Tor, som var den store og sterke. Det var han som bodde i Trudvang (styrkens bolig). Det var han som gikk med styrkebeltet Megingjord rundt livet. Er det ikke heller han styrkeløftere bør assosiere seg med?
Forresten, ved nærmere ettertanke, har jeg en mistanke om at Tor spiste fluesopp eller andre ulovlige stoffer for å psyke seg opp, og ble veldig hissig og oppfarende av kosttilskuddet. Så han er kanskje ikke noe godt forbilde for styrkeløftere likevel.
De fleste styrkeløftere jeg kjenner er nokså sindige og systematiske - og spiser verken flue- eller andre sopper.
Kanskje vi bør holde oss til Odin. 

Nok om det.

Jeg skulle en tur til Bergen og pakket med meg treningstøy med tanke på en tur i Haukelandshallen.

Da jeg kom til Askøy, lå det fine klubbskjorter og ventet på meg merket Odin og med bilde av nevnte Hugin og Munin på brystet. Stilig. Rolf hadde vært innom med en stor konvolutt tjukk av rekorddiplomer. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde da ikke satt SÅ mange rekorder? Ifølge dokumentene hadde jeg satt 18 norske veteranrekorder i november 08. Stikk den!
Riktignok viste det seg at ett og samme løftet gjaldt som rekord i flere kategorier, så jeg fikk opptil 4 diplomer for ett og samme løft. Det er fort gjort, når man kan slå mange rekorder i en smekk.

Jeg hadde funnet ut at det skulle være et improvisert benkstevne i styrkerommet akkurat den fredagen, så det var jo en opplagt anledning til å stikke innom. Det var siste sjanse for et par etternølere til å kvalifisere seg til benk-NM.
Inne i styrkerommet var det flere kjente ansikter å se, og de var blide alle sammen. Hyggelig.
Bare gutter, som vanlig, til Linda kom for å trene.
Jeg hadde ikke planer om de store utskeielsene og varmet lett opp og løftet uten utstyr 60 - 65 - 70 svært så enkelt og greit.
Jeg fikk litt kjeft etterpå fordi jeg hadde vært for snill mot meg selv, og det kan være noe i det. Jeg burde ha tatt 65 - 70 - 75. Det er jeg overbevist om at jeg hadde klart. 80, som de mest optimistiske foreslo, tviler jeg på at jeg hadde klart.
Men det var kanskje litt teit å ikke forsøke en gang. Men, men, too late now.
Jeg er i alle fall i rute til islandsmesterskapet i april. Jeg håper å få anledning til å prøve meg på 90 kg. Det er målet pr. idag.

Det blir nok ikke noe benk-NM på meg i mars selv om jeg opprinnelig hadde tenkt å få det til. Jeg var jo kvalifisert, og da jeg nevnte muligheten for venninnegjengen på Askøy, ble alle fyr og flamme og begynte straks å planlegge fanklubboppmøte og heiing i amerikansk cheerleader-stil. Bare DET var jo grunn nok å stille opp, for å få se de etterhvert noe satte og ferme venninnene mine stille opp i kostymer med faner og bannere for å heie på meg. Men det ble  litt trøblete med tidspunktet så det får bli en annen gang.

Jeg fikk også tid til en treningsøkt i Haukelandshallen, mandag kl. 5 er tydeligvis en bra tid. Rommet var fullt av mannfolk i alle aldre og størrelser, med og uten klær og utstyr, pustende og pesende og blå i fjeset. Jeg følte meg helt hjemme. Det var riktignok trangere om plassen enn jeg er vant til fra Laugum og Gym80. Når alle skal trene på én gang kan det fort bli det. De tar jo litt plass de der guttene - for å si det mildt. Med det gikk smertefritt og uten særlig ventetid.
Jeg fikk hjelpende hender fra Rolf og Lars da jeg trengte det mest - og fikk gjennomført en bra økt.

Nå venter jeg spent på hvordan klubbkameratene mine kommer til å gjøre det i NM på hjemmebane.
Heia Odin!